Jeg får kjempeangst av gymmen på skolen, hvordan kan jeg si det til mamma

Hei,

Så kjipt å høre at gym har blitt såpass vanskelig for deg. Det er ikke så rart du blir sliten, for det å grue seg så mye og kjenne seg så engstelig er fryktelig slitsomt.

Angst og engstelse er ikke farlig, men det kjennes sånn ut, og det er utrolig ubehagelig. Det tar veldig mye energi.

Som du er inne på så tror jeg det er viktig at du får snakket med moren din om dette, og starte med å åpne litt opp til de rundt deg om hvor vanskelig dette faktisk er for deg.

Det finnes mye god hjelp mot angst, og det er mulig å behandle og få det annerledes. Men da må du åpne litt mer opp om hvordan det er for deg.

Det er fort gjort når du gruer deg til noe, at du begynner å unngå det. Så blir det gjerne raskt enda vanskeligere å dra på det, og du engster deg mer og mer.

Det er det vi kaller en ond sirkel, og det trenger ikke bety at du har et kjempestort problem som det er umulig å løse, men det kan bety at du trenger hjelp til å klare gymmen igjen.

Noen ganger kan det være lettere å skrive noe, eller vise noe du har skrevet til den du vil snakke med for å få i gang samtalen. Kan du for eksempel vise moren din det du har skrevet til oss, eller skrive noe nytt til henne på noe vis?

Det som er relevant er å få frem at du gruer deg såpass mye at du trenger hjelp til å møte opp.

En del av angst-behandling og jobbe med det å grue seg til noe er å få hjelp til å være sammen med noen mens du øver på å få til det du vil.

Når det er blitt så vanskelig som du beskriver her kan det være veldig vanskelig å "ta seg sammen" og klare gå på det du gruer deg til helt alene.

Da trenger du noen som kan støtte og hjelpe deg, og kanskje noen du kan gå sammen med og øve deg med.

Første steg er uansett å slutte holde det helt hemmelig at dette er blitt et såpass stort problem, og få åpnet litt mer opp.

Det kan også hjelpe en del, fordi det høres ut som du skammer deg mye og tenker at du er helt alene om dette.

Det er mange som gruer seg til ulike deler av skolehverdagen, og mange som gruer seg til gym. Du er ikke alene.

Det er fort gjort å føle det sånn, men akkurat som at du ikke snakker med noen om dette kan du huske på at det er mange andre som ikke snakker om det de er redde for.

Stort sett føler og opplever vi mennesker veldig mye likt, men om vi skammer oss over noe, holder vi det for oss selv. Derfor kan det fort virke som vi er helt alene, når vi egentlig deler mye alle sammen.

Du kan få hjelp med dette av venner og familie, samt helsesykepleier på skolen, eller noen på helsestasjon for ungdom (for eksempel).

Jeg håper dette hjelper deg litt videre, og ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no