Pappa oppdaget arr på armene etter selvskading, hva om mamma får vite det?

Hei

Så fint at du deler spørsmålet ditt med oss, nå som pappa har oppdaget arrene på armene dine etter selvskading. Det høres ut som du har det vanskelig, men også er litt forvirret over dine egne følelser og handlinger. Som at du påfører deg smerter via selvskadingen, samtidig som du vil holde det skjult for foreldrene dine og spesielt overfor mammaen din, da du er redd for reaksjonen hennes.

Du skriver ikke her om du snakker med noen trygge voksne om det du strever med, som f.eks helsesykepleier på skolen din eller andre fagpersoner? Kanskje kunne det være en idè å bli enig med foreldrene dine om å snakke med noen andre om dette, nå som pappaen din allerede har oppdaget det og trolig vil dele bekymringen med mammaen din? En fagperson som er en tredje part og som ikke er en del av familien din kan i slike tilfeller være nyttig? Mamma vil kunne kontrollere følelsene bedre ved å snakke med en tredjeperson nå som du er redd reaksjonene hennes? Trolig er dette fordi hun også er redd og ikke vet hvordan hun skal takle det og trenger også hjelp? Hvordan tror du det ville være?

Jeg er helt sikker på at du først sammen med en fagperson kan finne en måte å snakke om de vanskelige tankene dine og selvskadingen, uten å fortelle alt til mamma sånn med en gang. Så lenge du kan forplikte deg til ikke å skade deg selv alvorlig eller forsøke å ta livet ditt, så er det mye dere to kan snakke om uten å involvere mamma. Men - jeg tenker det vil være bra om pappa og mamma blir informert om at du strever veldig nå og trenger ekstra god støtte, omsorg og masse kjærlighet.

Jeg synes du bør vise f.eks helsesykepleier hva du har skrevet her til oss og fortelle litt om hva du engster deg for og bekymringer du har for at vedkommende forteller det til mamma.

Det er viktig at du og f.eks helsesykepleier/psykologen din jobber aktivt med å finne andre og bedre måter for deg å forstå og håndtere følelser. Selvskading er uheldig for deg og det å ha vonde følelser og tanker må du ta på alvor og ikke ha for deg selv.

Jeg vil tro også at det vil være godt for deg om du får til å snakket med mammaen din om hvordan du opplever henne og hva det gjør med deg. Det kan være at dere bør snakke om dette med helsesykepleier eller psykologen din til stede, slik at det blir en god samtale for deg.

Jeg legger ved flere artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ønsker deg alt vel og ta godt vare på deg selv:-)

Med vennlig hilsen helsesykepleier ung.no