Føler jeg mistet meg selv, gruer meg sånn til å vokse opp.

Hei

Jeg skjønner at du går igjennom en tøff tid og det er ikke rart med både tap av oldefar og at du følt på hormonene fra p-pillene.

I tillegg så begynner du å modnes enda mer og kanskje at du nå ser verden og livet på en litt mer voksen måte. Det er mye man kan bekymre seg for og det er trist å miste en kjær familiemedlem.

Dette virker som disse tankene plager deg ganske så mye og jeg tenker at det er lurt å snakke med noen som du føler deg trygg på, kanskje noen i familien som også kjent oldefaren, eller kanskje helsesykepleier på helsestasjon for ungdom eller på skolen.

Det er også viktig at du prøver å være sosial og være sammen familie og venner. Det er så lett at man trekker seg unna, orker ikke være med venner og blir sittende alene med disse tankene. Det hjelper ikke og selv om du ikke har lyst å snakke eller være sosial (du har i og for seg ikke skrevet noe om du er sosial eller ikke så det er mer generelt, kanskje det ikke stemmer helt på deg) så tving deg selv å være ute, møte venner og familie. Det er viktig og det er like viktig at du gir deg selv litt tid til å gå igjennom sorgprosessen. Det kan ta litt tid men det vil bli bedre. Og jeg er helt overbevisst om at oldefaren ikke ville likt å se deg så lei deg. Husk på alle de gode minnene du har fra ham.

Så gi deg selv tid til sorgen, snakk med noen så at du ikke sitter alene med tankene og prøv å vær litt sosial.

Håper dette var til litt hjelp og det vil bli bedre, det lover jeg deg

Vennlig hilsen helsesykepleier