Foreldre er skilt, føler meg ikke som en del av familiene deres. Jente 13

Hei!

Når jeg leser det du skriver forstår jeg godt at det er vanskelig å være deg<3. Det er normalt å reagere følelsesmessig på en sånn vond familiesituasjon som den du beskriver, der ingen ser deg eller ser hva du trenger. Alle mennesker har behov for høre til, for å bli sett og få kjærlighet. Når det ikke føles sånn så reagerer vi, og det har du all rett til å gjøre nå. Jeg skulle virkelig ønske at foreldrene dine hadde behandlet deg bedre enn det de gjør nå.

Men det du forteller er dessverre ganske så typisk, og mange barn og unge med skilte foreldre har det som deg. De finner ikke plassen sin i den nye familien. Grunnen til dette kan være at foreldre som har gjennomgått en skilsmisse og deretter fått nye kjærester og barn, de kan bli så opphengt i og glade for det nye at de glemmer det som var der fra før. Kanskje er det også smertefullt for foreldre å forholde seg til det som var før, for det minner om et forhold som ble ødelagt og kanskje om mye krangling. Da er det fristende å bruke mest energi på den nye familien, som fungerer. Men i en slik situasjon glemmer foreldrene noe utrolig viktig, de glemmer å se alle barna sine og hvordan alt dette er for dem. Jeg tror dette handler mest om å glemme seg, mer enn at mamma og pappa faktisk ikke bryr seg. For det tror jeg helt sikkert at de gjør, de må bare vekkes litt opp. Jeg håper det kan hjelpe for deg å tenke sånn om måten de er på.

Du skriver at det ikke hjelper å prate med foreldrene dine om hvordan du har det, at de ikke skjønner greia og blir sure. Jeg lurer derfor på om det er andre voksne i nettverket ditt som du kan snakke med? Føler du at du har et godt forhold til f.eks en besteforelder, en tante/onkel, eller en venn av familien? Snakk i så fall med denne voksne. Del tanker og følelser, og forsøk å være så åpen du kan om hvordan det er å være deg. Det har du lov til. Du kan be om hjelp fra den voksne du snakker med, til å ta en prat med mamma og/eller pappa. Enten for deg, eller sammen med deg. Tror du det kunne funke?

Et annet tips er at du skriver et brev til mamma og/eller pappa der du forklarer situasjonen fra din side, og forklarer hva du savner. Det er noen ganger lettere å skrive ting enn å si dem ansikt til ansikt.

Hvis du husker tilbake til noen episoder der du faktisk har hatt fine stunder med enten mamma eller pappa så kan du trekke frem de og si at det likte du godt. Da får de noen klare råd fra deg om hva du trenger. Hvis man fokuserer på det man ønsker mer av blir det lettere å få forståelse og at den andre faktisk vil endre seg, enn om man bare hadde sagt alt det som var leit og dumt.

Du kan også spørre om du kan gjøre aktiviteter bare med en av foreldrene dine, gjerne utenfor huset, alene uten de nye familiemedlemmene. Når man ikke er hjemme i huset der problemene viser seg størst, er det kanskje lettere å få fine stunder, og evt finne rom for en prat?

Hvis ikke noe av dette funker så husk at du også kan be om hjelp utenfra. Da vil jeg anbefale deg å ringe et familievernkontor. Der jobber det familieterapeuter som er gode på å snakke med barn og foreldre i familier som har opplevd skilsmisse. De er også gode til å ta barnas perspektiv, og veilede foreldre. Du kan kontakte familievernkontoret selv først, hvis du vil, uten å si ifra til de voksne. Hvis du ønsker det, kan den du snakker med på familievernet be foreldrene dine komme for å ta en prat. Foreldrene dine kan også få egen veiledning der om hvordan de skal endre på ting for at det skal bli lettere å være deg i familien.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Under svaret mitt finner du flere artikler som handler om det å ha to hjem og få nye familier. De tror jeg at kan være nyttige for deg å se på. Lykke til, skriv gjerne til oss igjen om ingenting blir bedre.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no