Har flyttet fra mor til far, sliter veldig. Jente 17

Hei

Dette høres ikke noe greit ut. Du forteller om mange belastninger som har kommet etter at du flyttet til faren din. Jeg blir bekymra for deg og lurer på om det er noe godt for deg å fortsette å bo hos faren din når du har det så vondt. 

Du forteller at du ikke får dekket de grunnleggende behovene du som ungdom har krav på. I følge barneloven har foreldre plikt til å gi omsorg til barna sine, helt til de er 18 år. Dette innebærer både emosjonell støtte og trygghet men også det de trenger av mat, klær og utstyr. Faren din forsømmer dermed pliktene sine som forelder når han ikke gir deg det du trenger. 

Du forteller at du ikke vil vise svakhet ved å fortelle at du sliter, eller ved å vise følelser i offentligheten. Det er ikke rart at du kjenner på dette dersom du hele tiden har blitt fortalt hjemme at du er svak om du blir emosjonell. Da har du på en måte fått denne feile holdningen "under huden" via faren din, og gjort den til din egen. Men det høres ut som at denne holdningen bare gjør det verre for deg. Jeg tenker egentlig at det er faren din som ikke har klart å håndtere følelser og dermed har han lagt skylda på deg og kalt deg svak. Det er uansvarlig av han, og jeg mener at det er han som voksen som burde jobbet med seg selv for å tåle og håndtere sine barns følelser. Denne jobben er en del av det å være forelder. Det er vanskelig for mange, men det er viktig. 

Og jeg mener at det ikke er sant at å vise følelser er et tegn på svakhet. Jeg vil faktisk påstå at det er motsatt! Å vise sårbarhet og å vise hva man føler er et tegn på styrke og trygghet, man er modig om man gjør det. Alle mennesker har følelser. Følelser i seg selv er ikke farlige! Om man skjuler dem skjuler man viktige deler av seg selv. Vanskelige følelser som ikke får komme ut blir værende inni kroppen som mørke, buldrende "troll" som bare lager smerte og selvforakt. Om man tør å vise følelser så er det lettere for andre å forstå hva man trenger. Det er også lettere for andre å vise sine følelser- og sårbarheter - tilbake. Man blir rett og slett bedre kjent med andre om man tør å snakke om følelsene sine.

Jeg skjønner at det er skummelt for deg og at det er uvant å snakke om følelser nå, dersom du ikke har fått lov til å vise følelser hjemme. Men jeg vil oppfordre deg til å snakke med noen om hvordan du har det inni deg. Du fortjener å ha det bedre og å kjenne deg sett og støttet av en voksen. Har du noen voksne i livet ditt som du kjenner deg trygg på og som du kan snakke med? Vet moren din hvordan du har det, og er hun en du kan snakke med? Kan du flytte tilbake til henne? Er det evt andre i familien din du har et godt forhold til? Voksne har plikt til å gripe inn og hjelpe dersom de får høre om at barn/ungdommer blir utsatt for omsorgssvikt der de bor. 

Hvis du ikke syns at det er en god løsning å snakke med noen du kjenner så snakk med en voksen som har som jobb å hjelpe ungdommer. For eksempel helsesykepleier på skolen din. Han/hun har taushetsplikt og vil være opptatt av ditt perspektiv og hva som kan gjøres for at det skal bli bedre for deg. 

Du kan også ta konktakt med helsestasjon for ungdom eller et familievernkontor. Du kan også ringe til barnevernet. Det er gratis å henvende seg alle disse stedene. Du kan fortelle om hvordan du har det, og så vil de hjelpe deg videre.

I artiklene under svaret mitt finner du flere tips til hvem du kan snakke med om det som skjer hjemme hos faren din og hvordan du kan ta godt vare på deg selv når du har det vondt.

Jeg håper dette var til hjelp for deg, og jeg håper du får det bedre snart. 

Vennlig hilsen familieterapeuten