Jeg sliter veldig med angst og har lurt på hvorfor jeg lever

Hei jente 13 år

Det høres plagsomt ut å være så redd hele tiden. Spesielt når du vet at det egentlig er veldig lite å være redd for. 
Det høres ut som du over tid har bygget deg opp en irrasjonell (ikke basert på fornuft, men på følelser) redsel, helseangst og separasjonsangst og at dette begrenser livet ditt og livsgleden din i stor grad.

Mange mennesker er redde for ufarlige situasjoner, og noen kan få lammende angst i situasjoner som andre opplever som ufarlige. Angst er en form for irrasjonell frykt, formet av tankene dine, knyttet til objekter/mennesker eller situasjoner.

Det går fint an å bli frisk av denne angsten, men det tar litt tid og trening. Du må venne hodet og kroppen til å ikke bli så redd i ufarlige situasjoner.

Tanken eller frykten er ikke farlig, bare ubehagelig. En god måte å bli kvitt den på er å dempe frykten med tankene dine. Minn deg selv på at du ikke kan kontrollere hva som vil skje i fremtiden, at redsel og bekymring ikke hjelper deg å leve nå. Det går stort sett bra med oss som lever i Norge og sjansen for at det skal gå så dårlig for deg og dine nærmeste er liten.

Spør deg selv hvorfor du har så stort fokus på katastrofer som kan skje i fremtiden. Hva skal du med de tankene? Hvordan er de hjelpsomme for deg? Prøv å utsett bekymringstiden til en fastsatt tid på dagen, f.eks. mellom kl 17-18 på kvelden. Når bekymringstiden er over, prøver du å ha fokus på noe annet, gjør gjerne noe aktivt, det kan hjelpe.

Husk at dette nesten alltid bare er tanker og tanker er ikke farlige. Det kan være lurt å skille mellom tanker og sannheter. Du kan øve deg på å tillegge slike tanker litt mindre troverdighet. Ting som ennå ikke har skjedd kan du foreløpig ta med en klype salt. Da vil redselen gradvis reduseres.

Mange med angst utvikler unngåelse; man unngår steder eller situasjoner som man tror vil fremkalle angsten. Dette bare forsterker og opprettholder angsten og vil ofte begrense livet ditt. Ikke finn deg i det. Ta sjanser og øv deg på å være i situasjoner som kan være utfordrende for deg.

Dette vil hjelpe etterhvert, men krever øvelse over tid. Du har jobbet lenge med å sette frykten i kroppen din, nå må du jobbe lenge med å ta den ut.

Jeg vil også anbefale deg å snakke med noen.

Ønsker deg alt godt og lykke til.

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no