Hvis jeg ikke mister vekt klarer jeg ikke være glad.

Hei. Jeg har begynt for mange år siden å mislike kroppen min. Jeg er helt normalvektig, men vennene mine er mye tynnere enn meg. Dette er ganske normalt å tenke vet jeg, men så tenkte jeg hele tiden på det. Når jeg spiser tenker jeg på at det ikke er bra for meg, fordi jeg vil miste vekt. Jeg prøvde å trene masse -ingen forandring. Jeg vet at det viktigste er å ha et variert kosthold, holde seg i aktivitet. Men jeg er på et punkt der jeg heller vil skade kroppen, enn å tenke på at jeg er misfornøyd med den hele tiden. Med skade mener jeg å ikke spise. Jeg har nemlig begynt å droppe lunsj og frokost. Må spise middag, for foreldrene mine må ikke vite noe. Vennene mine er bekymret og jeg vet at det er noen ansatte på skolen som også er det. Jeg vil bare ikke at foreldrene mine skal finne det ut. Jeg bryr meg ikke om hva som er bra og ikke, hvis jeg ikke mister vekt, så klarer jeg ikke å være glad. Det er en konstant bekymring og tanke som ikke forsvinner og jeg er døds lei av den.