Jeg er usynlig og betyr ingenting for noen, ikke for familie eller venner.

Jente, 15

Hei. Jeg føler jeg ikke betyr noe for noen i verden, på den måten at det ikke hadde gjort noe om jeg ikke hadde vært her. Jeg føler mamma bare syns jeg er irriterende og har det bedre når jeg ikke deler mine problemer, blir høylytt eller for ivrig når jeg prater. Jeg føler pappa som jeg har en vanskelig relasjon til ikke er så glad i meg lengre. Lillesøstra mi hater meg sikkert og vil alltid at jeg skal gå vekk eller være stille. Egentlig bare ikke være der. Jeg har ingen venner lengre, selv om jeg alltid er med noen i friminuttene er jeg bare der. Ingen legger ordentlig merke til meg, da jeg ikke tørr å si noe. Da hadde jeg bare avbrutt den allerede fine praten de har sammen. Jeg er usynlig og ingen merker når jeg ikke er der. Ingen bryr seg heller. Jeg har ikke noe å si for noen. Jeg betyr ingenting for noen. Alle hadde hatt det like bra om jeg ikke hadde vært her, for jeg utgjør ingen forskjell. Jeg er usynlig.

Hei! Det er virkelig vondt å lese det du skriver. Du føler deg helt alene, og selvfølelsen din er helt på bunnen. Det må være så ensomt og vondt å være deg! Det å føle at ingen bryr seg om du er der eller ikke er virkelig vondt.

Har det vært slik lenge?

Er det noe som har skjedd den siste tiden?

Er det neon som vet at du har det slik?

Jeg vil råde deg til å forsøke å snakke med mamma, pappa eller begge en gang til. Jeg legger en artikkel under svaret mitt som du kan se på som handler om hvordan man kan snakke med foreldre om vanskelige ting

Du bør ta samtalen når dere har god tid og stemningen er god eller ok. Fortell hvordan du har det slik du beskriver det her på Ung. Si at du trenger deres hjelp og støtte. Si hvor ensom du er og hvor verdiløs du føler deg. Spør om en av dem eller begge kan bli med deg til fastlege eller helsesykepleier på skolen.

Hvis du ikke vil eller får det til, eller at de ikke tar deg alvorlig, vil jeg anbefale deg å kontakte helsesykepleier på skolen din.

Hen kan mye om ungdom og psykiske problemer. Sammen kan dere snakke om hvordan du har det og du kan forsøke å sette ord på tanker og følelser du har. Det er viktig at du forteller hvor vanskelig du har det. Det kan være en lettelse bare å si det høyt til noen.

Sammen kan dere be inn mamma, pappa, eller begge til en samtale, der helsesykepleier kan hjelpe deg med å snakke med dem. Hen kan fortelle dem om alvoret i situasjonen din, at du trenger profesjonell hjelp. Jeg tenker at BUP (barne-og ungdomspsykiatrien) kan være et sted der du kan få hjelp.

Mens du venter på dette, kan du snakke med en annen trygg voksen? En farmor, onkel eller en venn av familien? Fortell hvordan du har det, så kanskje de kan få mamma og pappa til å ta situasjonen din alvorlig.

Har du en du kjenner som også har det vanskelig? Kan dere snakke sammen og dele erfaringer og støtte hverandre? På den måten ville du antageligvis føle deg litt mindre ensom.

Det finnes hjelp og du fortjener å få det bedre!

Jeg har plukket ut noen artikler under svaret mitt jeg vil råde deg til å se på. Har også lagt til en chattetjeneste.

Får du det ikke bedre så kontakt oss igjen, vi vil gjerne hjelpe deg!

Masse lykke til:))

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 28.5.2026