Jeg har mista motivasjonen for skole og livet mitt

Hei,

Det høres ut som du har det veldig vanskelig, og samtidig at du sitter mye alene med hvordan du har det. På måten du skriver på høres det ikke ut som du forteller noen om hvordan du har det. Stemmer det? Jeg er i alle fall glad for at du starter med å skrive til oss når du har det som du beskriver.

Det er helt naturlig at du savner de biologiske foreldrene dine og eksen din, for det første. Vi mennesker knytter oss til hverandre, og det er krevende for oss når forhold blir brutt eller de blir vanskelige. Sånn er det selv når det kan være gode grunner til at vi ikke kan eller bør bo med foreldrene våre.

Samtidig høres det ut som du synes det er vanskelig å snakke ordentlig med fosterforeldrene dine om hvordan du har det, og du er redd for hva de tenker om deg.

Er dette noe du kan kjenne etter om handler mest om dine frykter, eller har det skjedd noe som gjør at du lurer på om de ikke synes du er bra nok? Siden du er blitt flyttet regner jeg med det har vært mange ting som har vært vanskelig for deg i oppveksten, og da kan det mange ganger bli sånn at vi selv ikke kjenner oss bra nok. Hvis du har det sånn så er det lett å tenke at ingen andre heller synes du er bra nok, uten at det stemmer.

Derfor er det så viktig å si i fra til noen om hva en føler og er redd for. Hva slags ekle og skumle tanker du har om deg selv og livet ditt. For på den måten kan de andre rundt deg trøste deg og snakke med deg om at du er bra nok akkurat som du er. For det er du.

Tror du du kan få til å snakke med noen rundt deg om hvordan du har det? Kan du prøve i alle fall? Hivs du synes det er vanskelig å starte med fosterforeldrene dine, er det noen andre du kan snakke med? Har du noen kontakter i barnevernet eller på BUP? Eller har du snakket med helsesykepleier på skolen noen gang, for eksempel?

Det er heller ikke så rart at skole og hverdagen blir vanskelig å motivere seg for, når du har så mye å tenke på. Det er antakelig sånn for deg at du har hatt mye å tenke på og mange vanskelige følelser over lang tid. Det blir vi mennesker sliten av.

Hvis du i tillegg holder alt hemmelig og går alene med det fordi du er redd for hva andre rundt deg skal tenke om deg, så er det noe du blir ekstra sliten av.

Så kan det fort bli sånn at jo mer sliten du blir, dess mer holder du hemmelig og jo reddere blir du for hva andre vil tenke, noe som igjen gjør deg sliten, og så videre. Det er det vi kaller en ond sirkel.

Sannheten er at vi sjeldent vet hva andre mener og tenker om oss. Vi kan ha ideer om det, og noen ganger blir vi behandla dårlig av andre og skjønner det på den måten. Men det er også sånn at om du har blitt behandla dårlig, spesielt i oppveksten, så går du lettere rundt med en antakelse om at andre ikke liker deg og tenker dårlig om deg, selv når det ikke er sant.

Derfor er det så viktig å snakke med gode folk, som behandler deg bra, om hva du tenker og føler. Da kan de trøste deg og hjelpe deg videre, samt svare på hva de faktisk tenker og synes om deg. Jeg vet ikke hvordan dette er for deg nå, om du har gode folk rundt deg som vil behandle deg bra. Men det er i alle fall viktig at du vet du også fortjener det, og at det finnes hjelp med alt det du tenker på og føler på.

Når du sliter med selvskading og tanker om at livet er tungt å leve, så er det klare tegn på at du er overveldet og trenger hjelp og støtte. Se om du kan finne motet til å be om det fra mennesker rundt deg, på samme måte som du ber om hjelp ved å skrive inn til oss.

Jeg gir ofte råd om å bruke det du skriver her til å starte en samtale med folk, enten det er fosterforeldrene dine eller helsesykepleier, eller noen andre. Du kan også skrive noe nytt eller formulerer deg lengre om du trenger det.

Generelt er det å skrive et fint alternativ til å snakke med noen, hvis du ikke helt vet hvem du vil snakke med enda eller du vil øve. Skriving gjør litt av det samme som snakking gjør, i at vi må formulere hva vi tenker og føler. Da kan det bli litt klarere for oss, og vi blir ikke så "fanget" i å bare føle følelsene våre, vi må også tenke over dem.

Jeg legger ved noen artikler og håper de og svaret kan hjelpe deg litt videre på vei.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no