Hater livet, sliter på skolen, ble kalt lat av mamma

Hei du!

Jeg hører du har det vondt inni deg. Når vi har det vondt har det dessverre en tendens til å balle på seg slik at flere ting blir vanskelig på en gang.

Det høres ut som du trenger å starte i en ende og et logisk sted å starte er å bestemme seg for å få i seg måltider selv om det ikke frister. Ved å ikke spise blir alt verre. Jeg har forståelse for at appetitten kan være fraværende i vanskelige perioder men da må vi spise likevel.

Det høres ikke ut som at moren din er påkoblet hvor vondt du har det. Det var urettferdig av henne å kalle deg lat når du egentlig er fortvilet - jeg skjønner godt at du ble såret av dette. Når man har det veldig vanskelig er man ikke «lat» - da er det bare hele kroppen som strever med å komme i gang med store og små ting uten at vi ønsker det sånn.

Kanskje har hun ikke forstått alvoret av hvordan du har det og kanskje føler hun seg hjelpesløs i å være en god mor slik at en sånn dum kommentar egentlig er uttrykk for at hun er bekymret for deg og ikke klarer å nå inn til deg. Noen ganger sier dessverre mødre og andre voksne så dumme ting når de er redde. Dette gjør det ikke greit.

Mange ganger er det lurere å snakke med noen utenfor familien i vanskelige situasjoner. Det kan være bra å snakke med noen som er objektive og ikke er følelsesmessig engasjert på samme måte som det en mor er.

Du kan ta kontakt med helsesykepleier på skolen eller med helsestasjon for ungdom der du bor. Begge steder er de vant til å snakke med andre på din alder om alt som er vanskelig. Dersom det er behov for mer hjelp (f.eks psykolog/BUP) kan du drøfte det med de du kommer i kontakt med først.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen