Hvordan kan jeg legge fortiden bak meg?

Hei!

Så fint at du skriver inn til oss i ung.no.

Jeg tenker at det er naturlig at vanskelige perioder i livet setter sine spor. Det kan f.eks være sånn at det påvirker selvfølelsen eller selvbildet. Kanskje er det sånn at du i denne perioden kjente på mye negative følelser og tanker om deg selv og egen verdi og hva andre tenkte om deg, blant annet negative tanker om eget utseendet. Selv om utseendet ditt er annerledes nå, mtp at aknen er mindre, kan den lave selvfølelsen og de negative tankene om deg selv sitte i. Det kan man f.eks merke gjennom hvordan den "indre dialogen er", altså hva en sier til seg selv i tankene.

Vi alle har en indre dialog, eller indre kommentator, som kan for noen være preget av selvkritikk og selvtvil, og for noen være mer støttende og positiv. En måte å se på dette på er å skille mellom "rødtanker" og "grønntanker", se artikkel om psykologisk førstehjelp som jeg legger ved. Rødtanker er tanker som er lite hjelpsomme og som gjør en mer nedfor eller redd, f.eks "jeg er mindre verdt enn andre", "jeg er stygg", "ingen liker meg egentlig". Da kan det være nyttig å bli bevisst på at en har disse tankene, og minne seg om at tanker ikke er sannheter. Og å øve på å finne frem grønntanker, som er mer hjelpsomme, vennlig og støttende. F.eks "jeg er god nok akkurat som jeg er", "det er mange som er glad i meg, "jeg er en god venn og god på xx". ,

Jeg tenker også at det kan være nyttig å snakke med noen om hvor vanskelig ting var for deg før. Det kan være f.eks med en god venn, foreldre eller andre i familien du stoler på (besteforelder, tante/onkel. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon for ungdom. Ofte kan vonde minner eller vonde tanker og følelser være tyngre å bære når en holder ting inni seg, og det kan være en lettelse å få "ventilert" og få støtte og innspill fra andre. Det kan også være til hjelp for å bearbeide eller legge hendelser bak seg. Noen kan også synes det er godt å skrive ned minnene eller de vonde tankene og følelsene, slik du har gjort i det du har skrevet. Det å kjenne på ensomhet er noe de aller fleste vil kjenne på i perioder av livet, og er en av de vondeste følelsene vi mennesker kan kjenne på. Det er ikke hvor mange venner/folk rundt seg som er avgjørende for om en føler seg ensom, men om en opplever at en har mindre god kontakt og relasjoner i livet sitt enn en ønsker, som gjør at en føler seg ensom. En person kan f.eks trives godt med å ha 1 god venn, mens andre kan ha mange venner/bekjente og likevel føle seg ensom. Du sier at du ikke tenkte så mye over det da. Om det er slik at du hadde fint med de 1-2 vennene du hadde på den tiden, er det ikke sånn at det er/var noe galt med å ikke ha flere venner. I ungdomstiden er kanskje det å ha mange venner og være populær noe som kjennes viktigere ut, og påvirker hvilke tanker en har om ens egen "verdi". Mens senere i livet vil dette kanskje for mange kjennes som mindre viktig, og at det er mer viktig at en har noen tette og gode relasjoner.

Det er også sånn at om en bruker mye krefter på å prøve å "glemme" minner og skyve det vekk, kan det fungere mot sin hensikt, at det bare dukker opp i tankene desto oftere. Jeg tenker derfor det kan være nyttig å akseptere at tankene og de vonde følelsene knyttet til disse minnene dukker opp, og si til deg selv at det ikke er så rart at dette har satt sine spor, men at det heldigvis er annerledes idag. Og fokusere på å være sammen med de menneskene i livet ditt som du har det godt med, og å gjøre aktiviteter som du synes er gøy eller føles gode å gjøre. Ofte kan det å være mye alene trigge mer grubling.

Legger ved noen artikler jeg håper du vil ha nytte av.

Ønsker deg alt godt fremover!

Med vennlig hilsen psykologen