Jeg vil dø. Ingen hadde savnet meg uansett.

Hei,

Takk for at du skriver til oss i ung.no når du har det så vondt.

Det gjør inntrykk å lese om den smerten og fortvilelsen du kjenner på, og at du føler ingen ville savnet deg om du døde.

Det er forferdelig vondt å føle seg så ensom og det er fint at du deler disse tankene med oss. Det er veldig forståelig at du vil ha litt positiv oppmerksomhet, bare noen som lytter og forstår deg. Det trenger vi alle.

Når tankene og følelsene blir så triste og vonde, så trenger vi andre mennesker. Du trenger å bli sett, hørt og forstått av en annen person. Kanskje du kan ta kontakt med noen som du velger å stole på og fortelle om hvordan du har det?

Kanskje noen på skolen? Helsesykepleier, lærer, sosiallærer, rådgiver eller noen andre? Jeg tenker også at foreldrene dine trenger å få vite at du har så triste tanker om deg selv og livet, sånn at de kan bekrefte deg og gi deg den kjærligheten som du trenger.

Jeg tror ikke det virkelig er sånn, at ingen vil ha deg eller vil savne deg, men det er forferdelig vondt å føle det sånn.

Jeg kan love deg at det ikke vil være sånn for alltid, ting endrer seg, du endrer deg og livet har så mye bra å by på, bare du gir det en sjanse.

Prøv å være litt mer vennlig og god mot deg selv, forsøk å bygge opp evnen til å møte den psykiske smerten med selvomsorg og selvivaretakelse. For du fortjener virkelig å ha det litt bedre i livet ditt.

Selvmedfølelse er et forsøk på å møte den uunngåelige smerten og lidelsen med aksept, forståelse og omsorg. I stedet for å sparke løs på deg selv, strekker du ned en omsorgsfull hånd for å reise deg opp igjen. Lær mer om selvmedfølelse her.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no