Jeg er redd for presentasjoner og liknende, hva skal jeg gjøre?

Hei,

Så bra at du skriver til oss når du strever som dette og ikke vet hvordan du skal få hjelp! Det er veldig bra å starte med å fortelle noen akkurat hva som foregår.

Her på ung.no så kan vi ikke diagnostisere deg eller gå langt inn i sikre svar på hva som skjer med deg. Det er fordi dere kun skriver kort informasjon til oss, og for å gi riktig svar eller diagnoser er vi nødt til å snakke med folk over tid og så videre.

Jeg kan likevel si at noe av det du beskriver høres ut som angst og stressreaksjoner. Det høres ut som du blir veldig redd og stresset når du skal prestere noe, som å snakke i klassen, eller be om noe. Det kan være fryktelig slitsomt, og naturlig nok gjøre hverdagen din veldig vanskelig.

Det handler ikke om å være pyse, det handler rett og slett om at hjernen din reagerer på det du skal gjøre som om det er livsfarlig (selv når det absolutt ikke er det), og før du får tenkt deg om eller bestemt hvordan du vil takle det.

Angst er en helt vanlig reaksjon som er en del av det å være menneske, men for noen blir det såpass mye angst og såpass ofte at det går ut over livet og hverdagen i stor grad. Da begynner vi å snakke om at det er et problem.

Heldigvis finnes det utrolig mye god hjelp mot angst og reaksjoner som du beskriver. Det er mulig å lære om dine egne reaksjoner, få tips og triks til hvordan du kan roe deg ned, og øvelser som vil gjøre at du lærer hjernen din å bli mindre redd i situasjonene du beskriver. Da kan du orke å gjennomføre presentasjoner og det å snakke med andre og be om ting fra andre, uten å få helt panikk.

Har du snakket med noen om hvordan du føler det og hva som skjer i disse situasjonene? Tror du du kan gjøre det hvis du ikke har gjort det allerede? Jeg tror det er viktig at du får fram hva som skjer, så du kan få hjelp med det.

Det å få selvmordstanker kan sees på som et veldig sterkt tegn på at du har det veldig vanskelig, og at du trenger hjelp og støtte. Som du så fint skriver så handler det ikke egentlig om at du vil dø, men at du ikke har lyst til å leve som du gjør nå videre. Du vil at ting skal være annerledes. Og det er mulig å få det annerledes, men da må de som kan hjelpe deg med det vite at du strever og ønsker hjelp.

Du kan veldig gjerne snakke med foreldrene dine. Hvis de ikke helt forstår hva du mener eller hva det er snakk om, så kan du for eksempel vise dem hva du har skrevet her og hva jeg har svart. Det bruker jeg ofte som et råd, fordi det noen ganger kjennes helt umulig ut å starte en samtale med å snakke. Da kan det å skrive og vise oppleves lettere. Du kan også skrive noe annet eller nytt og starte samtalen på den måten.

Det er også mulig å snakke med helsesykepleier eller noen på helsestasjon for ungdom. De har antakelig opplevd å snakke med ungdom akkurat som deg om ting som akkurat dette, før. De vil også kunne hjelpe deg til å finne riktig hjelp for deg videre. Dere kan sammen finne ut om alt du trenger er litt informasjon om dine egne reaksjoner, eller om du trenger eksponeringsterapi for eksempel.

Eksponeringsterapi er det jeg nevnte tidligere med å øve hjernen til å bli mindre redd i situasjonene du beskriver. Da trener du mange ganger på akkurat det du er redd på, på en veldig kontrollert og strukturert måte, til du ikke kjenner den samme frykten og stresset lenger.

Til slutt vil jeg si at det også er helt vanlig å ha perioder i livet der en kjenner seg mer stressa og engstelig. Når du er tenåring skjer det i tillegg voldsomt mange endringer i kroppen din og rundt deg, som lett kan påvirke dette.

Uansett er det sånn at du ikke kommer til å ha det sånn som dette for alltid. Det kan både bli litt bedre av seg selv og du kan få hjelp med det.

Det å snakke med foreldrene dine og andre er uansett en god ide, så du ikke går helt alene og strever med dette.

Vi mennesker trenger hverandre, og det hjelper med trøst og støtte selv når de rundt oss ikke direkte kan fjerne det som er vondt og vanskelig med en gang.

Jeg legger også ved noen artikler og håper noe av dette var nyttig for deg. Jeg ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no