Sliter med forholdet til faren min, hvordan kan vi komme nærmere?

Hei!

Jeg forstår at du savner et nærere forhold til faren din. Du beskriver godt hvordan savnet tar tak i deg når du er med venner og ser dem sammen med sine fedre. Det er lettere å få øye på hva man savner og hvordan det kunne vært når man ser det i praksis. Det er klart at det er sårt!

Jeg tror nok at faren din er veldig glad i deg selv om han ikke viser det på en slik måte du kunne ønsket deg. Når han er streng med innetider eller oppfordrer deg til å trene så involverer han seg jo i deg, og det hadde han nok ikke gjort hvis han ikke brydde seg om deg. Faren din vil trolig det beste for deg, men problemet er bare at han tror det beste for deg er det han mener er bra. Han glemmer å sjekke ut med deg hva du vil, og han glemmer å påpeke det som er fint ved akkurat deg. Det er synd, da går han glipp av viktig kontakt med deg for da føler du deg jo ikke nære, eller at han bryr seg og forstår deg.

Du spør om tips. Jeg tror det kunne hjelpe om du snakket med faren din. Hvis du kjenner at mamma er en god støtte så kan du vurdere å ta henne med i samtalen og. Det er lurt å si at du vil prate litt en gang det er rolig og dere ikke krangler fra før, når faren din virker å være i OK humør. Fokuser på det som kan løse problemet: Er noe du skulle ønske at faren din gjorde istedenfor det han gjør nå, som hadde vist deg at han bryr seg om deg? Noe som hadde gjort stemningen mellom dere bedre? For eksempel: at han fokuserer mer på det som er fint med deg og det du får til. At han spør hva du liker å gjøre. Eller spør hva du mener og tenker om ting. Eller, invitert deg til å gjøre aktiviteter sammen med han? Fortell om hva du savner.

Hvis du merker at han klarer å høre etter så fortell gjerne også om den gutten du er glad i og, si at det hadde vært supert om faren din ville møte han.

Det kan jo hende han blir glad for å høre at du vil ha mer kontakt med han, det kan hende han ikke skjønner det? Kanskje er faren din usikker på deg hvis du er veldig ulik han.

Det er heller ikke lett for foreldre når barna deres blir tenåringer og trekker seg vekk og er mer ute med venner. De trenger litt tid på å omstille seg og finne ut hvordan de skal være passe strenge og gi passe mye omsorg. Vis faren din at du vil ha omsorgen hans fortsatt og at du liker nærhet, selv om du er ungdom.

Samtidig så tenker jeg, at selv om du sier ifra så kan du jo ikke styre hvordan faren din vil reagere. Det kan være greit å være forberedt på at han ikke reagerer slik du ønsker og at du blir skuffet. Tenk da over om du har noen andre mennesker i livet ditt som du kan støtte deg på (mamma/broren din/andre?) og at du kan snakke litt med dem om hva de liker ved deg og hva de syns du burde gjøre.

Du kan også be om hjelp fra noen som jobber med familier som strever i kommunikasjonen. Den du kontakter kan både snakke med deg om hvordan du har det med deg selv, og med deg og faren din sammen - om du vil. 

Hva om du tar kontakt med familievernkontoret der du bor, eller med helsestasjon for ungdom? Begge disse stedene har kontorer over hele landet. Der jobber det fagfolk som f.eks. psykolog, helsesykepleier og familieterapeut. Det er gratis å gå dit, og du kan ringe dit selv først og fortelle litt om hvordan du har det. Så kan faren din inviteres med når/om du er klar for det. 

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å ha et vanskelig med foreldre og hva man kan si/gjøre. Jeg anbefaler deg å lese dem, da vil du få flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no