Jeg sliter med å spise og selvskader, mamma tar meg ikke på alvor. Jente 13

Hei!

Dette er ikke lite - du forteller om mange vanskelige ting og jeg blir bekymra for hvordan du har det. Det er bra at du skrev inn til oss og fortalte.

Det er forståelig at du har sluttet å stole på moren din når hun ikke tar deg på alvor. Når hun undervurderer eller kjefter for de følelsene du forsøker å formidle, er det akkurat som om hun sier at du ikke kan være deg, sånn som du er. Det vil jeg tro er både sårende og forvirrende for deg å oppleve dette. Da er det ikke rart at du etter hvert bare gir opp og slutter å snakke med henne.

Så hvorfor oppfører moren din seg slik? Jeg har noen tanker om det: Det kan høres ut som at hun ikke orker eller klarer å ta inn over seg at du har det vondt. Og at hennes måte å bagatellisere det på er en måte hun kan roe ned seg selv på. Hvis hun virkelig skulle tatt inn over seg at datteren hennes har det vondt og skader seg selv så ville hun nok både føle seg hjelpeløs og bli veldig lei seg og redd. Ved å si ting som: «..de lappene er bare tull, du har det helt bra." og "stopp med det der, du trenger ikke mer oppmerksomhet enn det du har.» så er det akkurat som at moren din beskytter seg selv og sine følelser.

Kanskje moren din heller ikke fikk støtte av sine foreldre da hun var liten og hadde sterke følelser av et eller annet slag? Det er gjerne sånn at voksne som ikke fikk hjelp og støtte på sine følelser da de var barn, ofte kan streve med å gi dette videre til sine barn når de selv blir foreldre - rett og slett fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det og dermed bare forbinder det med usikkerhet og ubehag. Jeg vet ikke om det gir mening for deg - vet du noe om hvordan mamma hadde det da hun var barn?

Men uansett om noe av dette gir forklaringer til mammas væremåte, så er det ikke OK at mamma gjør dette! Nå er hun den voksne for deg og hun har ansvar for å gi deg den omsorgen du trenger når du har det vondt. Ettersom hun ikke klarer det så må du snakke med noen andre voksne. Du trenger hjelp med både spiseproblemer og selvskading. Du trenger mer støtte på det at du har det vondt nå. Ingen barn/unge klarer å håndtere sånt alene.

Har du andre voksne enn mamma som du kan fortelle til? Andre voksne i familien som er trygge for deg (en annen forelder, en besteforelder, tante/onkel)? Foreldre til en venn? Eventuelt en voksen som jobber med å snakke med barn og unge om følelser? Hvis du ikke kommer på noen i familie/nettverk som du vil snakke med først, så vil jeg anbefale deg å gå til helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. En helsesykepleier kan masse om spiseproblemer, selvskading og om følelser generelt. Helsesykepleier kan også etter hvert hjelpe deg å invitere inn mamma til samtale, slik at du får sagt det du trenger å si - og mamma bedre forstår alvoret. Da har du en "alliert" i helsesykepleier, som kan hjelpe deg å ta tak i situasjonen.

Blir det ikke bedre av dette, kan helsesykepleier evt hjelpe deg å koble på annen hjelp (fastlege, BUP eller barnevern f.eks). Det viktigste er at du ikke blir gående alene med følelsene dine og det du står i. For som du skriver, vi er nødt til å kommunisere om følelsene våre og få støtte av andre. Hvis ikke så begynner vi bare å dempe det vonde på mer ødeleggende måter - som f.eks spiseproblemer/selvskading.

Jeg har funnet frem til noen tekster som har mange flere tips til hva man kan gjøre når man selvskader og har spiseproblemer. Jeg vil at du leser dem. Jeg håper dette ga svarene du trengte. Ønsker deg lykke til, håper du får det bedre snart. Skriv gjerne til oss igjen<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no