Opplevde at moren kun er opptatt av seg selv og ikke hennes vansker.

Hei! Da jeg for rundt ett år siden fortalte moren min om mine psykiske lidelser startet det med at hun trøstet meg. Men etter hvert, begynte hun heller å snakke om sine egne problemer ( angst, depresjon, ingen venner, økonomi-og at faren min aldri var snill med henne). Foreldrene mine er slått opp. Kvelden endte altså opp med at jeg måtte trøste min mor mens jeg var på mitt værste og fortalte henne om det- er dette rett? Hun ga meg skyldfølelse for å slite- hun sa hele tiden at jeg som gjorde det så bra ikke kunne ha det så vondt osv.. og det var ikke akkurat det jeg trengte den kvelden. Jeg satt da med alle mine problemer, i tillegg til moren min sine. Hun sa hun ville hjelpe meg, men rundt en måned senere, virket det som om hun hadde glemt alle problemene mine ( bulimi, anoreksi, depresjon, angst, uønsket og bare generelt stress osv..) jeg sliter fortsatt, men vet at moren min ikke kan takle å vite det mentalt. Hun tror jeg har det bra. Hjelp!