Mamma har fått kreft for 2. gang og nå fungerer jeg ikke normalt

Hei,

Så trist at moren din har fått kreftdiagnose, og at det også er på nytt. Det er generelt veldig tungt når noen nær oss får en alvorlig diagnose, og det kan høres ut som det har vært mye sykdom over lang tid nå.

Da er det ikke så rart at du for eksempel er sliten, redd og trist. Det er heller ikke så rart at det ikke fungerer å gjøre alt som normalt, og fungere som før.

Det koster noe å stå i krevende situasjoner, spesielt over lang tid. Det er grenser for hva vi orker, og hvor mye vi orker. Noen ganger blir det til slutt sånn at vi blir for slitne til å holde på helt på samme måte.

Det første som da kan være viktig er å stoppe litt opp, og be om hjelp.

Det kan være fristende å presse på som før, og å ville at det meste skal være normalt eller som det alltid har vært. Men når det koster deg mer og mer så er det viktig å endre noe før du blir helt utslitt, eller enda mer utslitt.

Det er også viktig å ha god støtte og trøst når livet blir så skummelt og trist som det kan bli når moren din har kreft.

Vi mennesker trenger hverandre, og når noen vi er glad i trues av sykdom og død trenger vi spesielt mye støtte fra andre. Nå er det kanskje sånn at den du vanligvis får støtte av er den som er syk og du er redd for, da trenger du klart støtte enda mer!

Akkurat hva slags støtte du trenger og fra hvem kan du prøve deg litt frem med, og kanskje teste å snakke med flere. For noen er det nyttig med støttegrupper for kreftrammede og pårørende, for eksempel.

For noen holder det med venner og familie, eller at det kjennes mest komfortabelt ut. Mens andre ønsker profesjonell hjelp i form av terapi. Kanskje kan flere ulike ting samtidig være hjelpsomt.

Jeg tror det viktigste er at du starter med å åpne litt opp til noen om at du har det vanskelig. Husk at du ikke trenger å fortelle alt til alle, eller med en gang.

Det er ikke noe merkelig i at du har mange følelser, og at de kan kjennes overveldende ut når du er i en veldig overveldende situasjon.

Når vi får det sånn kan det være fristende å forsøke stenge av for følelsene, eller det kan kjennes skummelt ut å begynne åpne litt opp.

Jeg tror likevel det er helt nødvendig at du gjør det, for disse følelsene dine kommer ikke til å bare forsvinne.

Om du presser de unna eller forsøker skjule dem for lenge vil de bare komme til uttrykk på andre måter. Noen får vondt i kroppen, blir sinte, isolerer seg, eller blir utbrente og deprimerte.

Følelser er nemlig der for å fortelle oss og andre rundt oss hvordan vi har det, og hva vi synes om det som skjer med oss. Det handler om kommunikasjon.

Akkurat nå har du det kjempevanskelig, og da kjenner du på mange kjempevanskelige følelser som kan hjelpe deg å forstå det, og sørge for at de rundt deg skjønner at du trenger trøst og støtte og hjelp.

Disse følelsene er ikke farlig. Du kan gråte og ha det vondt, uten å gå i stykker, og det finnes masse god støtte til deg for dette.

Jeg synes det at du åpnet deg for sykepleier var en god start, og at du trenger mer av den muligheten til å kunne si noe om hvordan du har det, og kanskje av og til bare ha det vanskelig.

Det handler ikke om å grave seg ned i det som er vanskelig, men å av og til slippe til det som uansett ligger der rett under overflaten av vanskelige tanker og følelser.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg med noe informasjon om hva du kan gjøre og hvem du kan kontakte. Du kan også snakke med kreftforeningen.

Jeg håper noe av dette hjelper deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no