Foreldrene mine oppfatter meg som sur hele tiden, de mobber. Gutt 14

Hei!

Jeg forstår godt at du reagerer på foreldrene dine. Måten de snakker til deg på er ikke greit. Når de sier at du lukter dritt og ser dritt ut, og at du aldri kommer til å få venner eller kjæreste, så mobber de deg og de krenker deg. Selv om det kan være vanlig i ungdomsfamilier at man krangler og sier dumme ting til hverandre innimellom, så skal ikke voksne snakke krenkende til barn på den måten dine foreldre gjør. Særlig ikke hvis dette gjentar seg igjen og igjen. Da er det som psykisk vold å regne. Du kan lese mer her og se om du kjenner igjen noe.

Du spør hva du skal gjøre. Det første jeg vil anbefale deg - hvis det føles trygt - er å forsøke å si til mamma og pappa at du opplever det de gjør som mobbing. Du kan godt snakke med mamma alene først, dersom det føles lettere og hun ikke mobber så ofte.

Be gjerne om en samtale en gang det er rolig mellom dere og OK stemning. Kom med konkrete eksempler på situasjoner der du føler deg mobbet og si hvordan det føles å være deg i disse situasjonene. Jeg vil tro at du blir både såra og føler deg dårlig av det som blir sagt. Det er ikke sikkert mamma og pappa forstår hvordan det de sier eller gjør påvirker deg. Kanskje pleier du å bli sint tilbake, selv om du egentlig er såra innvendig? Da er det det de reagerer på, og så øker gjerne bare kranglingen. Foreldrene dine trenger å forstå mer av det du har innvendig sånn at de slutter å oppfatte deg som sur.

Forsøk å foreslå alternative måter du ønsker at mamma og pappa skal være på istedenfor. Hva ville det hjelpe at de sa og gjorde, istedenfor sånn de sier og gjør nå? Hva skulle du ønske kunne bli annerledes? For eksempel bør de slutte med å kreve av deg at du skal snakke hele tiden. De bør tåle at du er stille og trekker deg tilbake. Det er helt vanlig at ungdommer er mye stille, f.eks ved middagsbordet. Det er også vanlig å ha dårlige dager og være deppa. Jeg skulle ønske at foreldrene dine tålte og aksepterte hele deg, med alle de følelsene du har. Det hadde du fortjent!

Hvis det blir for vanskelig for deg å snakke med foreldrene dine eller det ikke hjelper selv om du prøver, så bør du snakke med en annen voksen om det som skjer hjemme. Har du andre familiemedlemmer som du har et godt forhold til, en OK lærer eller foreldre til en venn? Kunne du fortalt til dem hva du opplever hjemme? Kunne du hørt om det gikk an å få støtte av en av dem til å prate med mamma og pappa? 

Det er også flere "offentlige" steder å ta kontakt. For eksempel kan du gå til helsestasjon for ungdom eller familievernkontor. Dette er gode steder å få hjelp. Slike tilbud er gratis og man kan ta kontakt uten å si ifra til foreldre først. 

Jeg håper virkelig du får det bedre hjemme snart. Husk at du er verdifull! Og at de tingene du hører fra foreldrene dine ikke er sant. Jeg ønsker deg lykke til.  

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no