Fått panikk etter jeg og kjæresten gjorde noe dumt

Hei!

Så fint at du skriver inn til oss i ung.no.

Jeg tolker det slik at du og kjæresten har hatt sex ut ifra hva du skriver, og at du egentlig tenkte at du ville eller burde ventet til du ble 16 år.

Jeg tenker at reaksjonene dine kan handle om at du enten gjorde noe du ikke var klar for eller følte deg presset til (selv om kjæresten din ikke sånn jeg tolker det egentlig direkte presset deg), og/eller at du har tanker om at du har gjort noe galt eller feil, som gjør at du skammer deg og får en følelse av stress og panikk.

Det er forskjellig fra person til person når en føler seg klar og det føles riktig å ha sex, f.eks med en kjæreste. Det er ikke slik at det er galt eller unormalt å ha sex med kjæresten sin når en er 15 år, hvis en selv ønsker det og føler seg klar for det. Var det sånn at du hadde en klar plan eller løfte til deg selv (eller mammaen din?) om å vente til du var 16 år? Isåfall så er det helt greit at ting ikke alltid går etter planen, dvs i dette tilfelle 1 år før "planen". Hvis mammaen din har vært opptatt av at du skulle vente til du var 16 år, var det nok med ønske om at du ikke gjorde noe du ikke kjente deg klar for. Det er ikke sånn at det er en nøyaktig alder som har mest å si for om en er klar eller om ting føles riktig. Det kan for en del være fint at det er med en kjæreste som kjenner en og som en føler seg trygg på og glad i, fremfor med en annen. Om du har selvkritiske tanker om at du har gjort noe galt eller lignende, ville jeg forsøkt å la de tankene fare, og ikke lytte til dem. Du har ikke gjort noe galt! Den seksuelle lavalder er 16 år, men det er ikke straffbart om en har sex som 15 åring med en på lik alder dersom en har samtykket til det. Den seksuelle lavalderen er først og fremst til for å beskytte barn mot overgrep fra voksne.

Om det derimot eller kanskje også kjenner på at du egentlig ikke var klar for dette, at opplevelsen var ubehagelig eller kanskje skremmende, eller du kanskje følte at du "måtte" overfor kjæresten din, tenker jeg det er litt annerledes. Da tenker jeg det kan være fint å si ifra til kjæresten din om det. Kanskje det kan være lurt da å ta det litt forsiktig og rolig i forholdet fremover. Og be han respektere at du kjenner deg mindre komfortabel med å være fysisk nær ham, eller at du trenger litt avstand/være litt mindre sammen for en stund, hvis du kjenner at du trenger det - selv om du er glad i ham som du skriver! Hvis en har vært utsatt for traumer eller skremmende hendelser med andre, f.eks seksuelle overgrep, kan det også gjøre at kroppen reagerer med angst og uro eller andre sterke reaksjoner i kroppen når en er fysisk nær eller har seksuelle kontakt med andre.

Det er fint at du har fortalt om det til mammaen din, og at hun ikke har reagert negativt på det. Jeg vil anbefale deg å også snakke med mammaen din om de reaksjonene du kjenner på nå. Eller snakke med en annen voksen om det. Det kan være i form av foreldre eller en tante/onkel eller andre i familien du stoler på. Du kan gjerne også ta kontakt med helsesykepleier på skolen, eller på helsestasjon for ungdom. Om plagene dine vedvarer og det går utover hvordan du har det og fungerer i hverdagen, vil jeg anbefale deg å bestille en time hos fastlegen og fortelle om det. Fastlegen kan vurdere hvor du kan kan få best mulig hjelp, og f.eks henvise deg til psykologsamtaler. Ut ifra det du har skrevet til meg, og at dette har vart slik jeg tolker det så langt ikke så lenge, vil jeg tro at dette kommer til å gå over/bli bedre!

Sterk uro, angst eller panikk kan utløses når hjernen har opplevd en situasjon som skremmende eller truende. Da reagerer kroppen som den er i fare, og hjertet kan dunke hardere eller andre ting i kroppen skjer (som at pusten blir raskere, en blir klare/svett, kan bli dårlig i magen, ev. svimmel ect). Det er i seg selv helt ufarlig, det er bare kroppen som prøver å beskytte en fordi den oppfatter at den er i fare. Disse tingene skjer fordi kroppen forberedes på å handling ved å flykte eller kjempe i mot en truende situasjon. Men det kan være ubehagelig og skremmende, særlig hvis en ikke forstår hva som skjer og hvorfor disse reaksjonene kommer. En kan få bekymring for at noe er alvorlig galt med kroppen, at en holder på å besvime, dø eller miste kontroll eller bli gal - men det gjør en ikke! Er det andre ting i livet ditt som stresser deg eller har stresset deg? Er det noen ting som skaper stress i hverdagen som du kan gjøre mindre av, og noen ting som gir deg glede eller ro som du kan gjøre mer av?

Legger ved noen artikler, og sender deg her link med video som viser hva som skjer når en får panikk: https://www.nrk.no/video/p3-forklarer-hvorfor-faar-vi-panikkanfall_259283

Ønsker deg alt godt fremvoer.

Med vennlig hilsen psykologen