Er HMS-ansvarlig, følte ikke at jeg gjorde det jeg måtte!

Jente, 17

Eg hjelpa nettop til å rigg opp og med ett teater stykke. Det va så jævlig slitsomt og eg klart jo såvidt å gjør nokka fordi ege så jævlig svak. Eg gjor jo alle oppgaven mine, men eg klart ikke å løft opp ting ortendlig. Også va det ho eine jenta som e sterkere enn andre, og e ikke redd for å nevn det høgt ut fleire gang. Så eg bynt å føl meg litt ubrukelig. Også skjer det ei ulykka. Vennen min sku dytt opp en tung greie opp rampa til lastebilen, det va glatt fordi det hadde regna, han sklei og fikk den greia over han. Eg va i lastebilen og skynda meg over å løfta den greia, også kommer de profesjonelle til å hjelp og, de tok ansvar for han og ba meg om å fortsett å jobb. Greia e at hodet mitt va så helvetes tregt. Også samtidig som de fette arman som bare e bein. Og det hjalp jo ikke med at ege hms ansvarlig i ungdomsbedriften og folk nevn det og, «du e jo hms ansvarlig» altså eg klar jo ikke å ta action og eg stress så mye. Ka i alle dager ska eg gjør?

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det er helt normalt å føle seg overvelda i en sånn sammenheng, spesielt når det skjer ulykker og du kjenner på presset rundt egen innsats og rolle.

Du var på plass, du gjorde oppgavene dine, og da det virkelig gikk galt, så løp du til og prøvde å hjelpe. Det at du reagerte og ikke bare ble stående i sjokk, viser handlekraft, ikke svakhet. Selv om du føler deg fysisk svak, viser det her mental styrke.

Du skriver at "Hodet mitt va så helvetes tregt". Det er en helt naturlig reaksjon på stress og akutt press. Når noe skjer raskt og dramatisk, kan hjernen "fryse" litt eller gå i sakte film. Du er ikke alene om å ha det sånn, og det er faktisk normalt for de fleste mennesker – også de som jobber med krisesituasjoner profesjonelt.

Her er det viktig å huske: det å være HMS-ansvarlig i en ungdomsbedrift betyr ikke at du er en utdanna beredskapsleder med ti års erfaring. Du lærer fortsatt. Ingen forventer at du skal håndtere en krisesituasjon perfekt – ikke engang de som kommenterte det, selv om det føltes sånn.

Og du tok action: du løp til og hjalp til. Du fikk hjelp. Du prøvde. Det er faktisk akkurat det HMS-ansvar handler om – å gjøre sitt beste for sikkerhet og helse, og å samarbeide med andre for å løse situasjonen.

Følelser etter sånne hendelser kan henge igjen en stund, og det er helt greit. Men her er noen forslag til hva du kan gjøre videre:

Snakk med noen du stoler på om det som skjedde – en venn, lærer, eller en voksen du føler deg trygg med. Det hjelper å sortere tankene høyt.

Reflekter ærlig: Hva gikk bra? Hva kunne vært gjort annerledes? Hva lærte du?

Tillat deg selv å være under utvikling. Du er ikke ment å være perfekt – du lærer, og dette var en krevende situasjon hvor du faktisk bidro.

Vær litt snill med deg selv. Det er ikke svakt å være fysisk svak, og det er ikke udugelig å føle seg overvelda i en ulykke.

Håper svaret mitt er til hjelp!

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 16.9.2025