Jeg vil ikke leve lenger, har ingenting å leve for, alt er håpløst,

Jente, 14

Jeg vil ikke leve lenger, jeg har ingenting å leve får, alt er håpløst, jeg klarer ikk tanken på enda en dag. Har så lyst til å gi opp. Jeg var hos fastlegen, han ville sende meg til psykatri sykehus, men så på pappa at han ikke ville det, så derfor takka jeg nei. Jeg skulle ønske pappa hadde en mer normal datter, en annen. han sier bare at jeg gjør alle andre vondt med å ha det sånn her, elr at det er tull. Jeg har vært hos bup fler ganger, jeg tror det har skjedd en misforståelse, jeg vet ikk hvordan jeg skal si det som egt stemmer. Sliter med å snakke om ting, orker bare ikke lenger. Får panikkanfall fler ganger om dagen på skolen, får panikkanfall bare jeg må si noe høyt i klassen elr stå foran klassen. de har begynt å tilrettelegge der også, men ting har fortsatt blitt verre, jeg sliter med tvangstanker i tillegg. Det har vært sånn i fler år, ingen tok meg alvorlig i år, fordi jeg ser ut som å takle ting bra. Pappa tror ikke på skolen, han sier det er ikke så ille, men det er det.

Svar

Hei,

Takk for at du deler med oss i ung.no hvordan du har det.

Jeg forstår at ting er spesielt vondt og vanskelig nå, og det blir ikke bedre av å ikke bli tatt på alvor, ikke bli trodd.

Jeg tror ikke pappaen din skulle ønske han hadde en mer "normal" datter, men han skulle sikkert ønske at du ikke har det så vondt og han vet kanskje ikke helt hvordan møte deg i din smerte.

Når vonde følelser blir undertrykt, gir det seg lett uttrykk som angst og panikkanfall. De vonde følelsene du har inni deg, blir ikke borte av å ignorere dem. Du må våge å føle, selv om det er vondt, sette ord på hvilke situasjoner, tanker og følelser som skaper smerten inni deg.

Du skriver at du synes det er vanskelig å si det som egentlig stemmer. Det forstår jeg er veldig vanskelig. Det er så privat, sårt og kanskje til og med tanker/følelser som du skammer deg over. Hvis du fortsatt går til BUP, kanskje du kan vise behandleren din innlegget ditt til oss? Det er veldig ærlig og åpent og jeg synes du beskriver godt hvordan du har det.

For å virkelig få hjelp, så må du være ærlig og våge å sette ord på det som er sårt å kjenne på. Frykten og tristheten du føler.

Hvis du ikke går til bup lenger, kanskje du kan snakke med noen i skolehelsetjenesten? Det er ikke meningen at du skal gå rundt og ha det så vondt inni deg. Det trenger du ikke. Det er hjelp å få.

Du er bare 14 år og livet har så mye mer å by på for deg. Jeg håper inderlig at du ikke avslutter livet ditt nå, men gir livet en sjanse, selv om det er tøft og vondt.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 6.2.2026