Må jeg ha en spiseforstyrrelse for å bli tatt på alvor?

Kjære deg

Så fint at du skriver til oss i ung.no om det du strever med.

Jeg blir bekymret for deg og tenker at du må be om hjelp. Det er bra foreldrene dine er klar over hvordan du har det, men akkurat nå virker det som du er i behov av hjelp fra profesjonelle. De vil ta deg på alvor om du setter ord på det og forteller akkurat hvordan du har det. Du behøver ikke utvikle en spiseforstyrrelse for å bli tatt på alvor.

Du trenger bare være ærlig og si det som det er.

Kroppen din trenger mat og er genetisk innstilt på hva den skal veie. Derfor sender den sult-signaler til hjernen din, slik du beskriver når du får søtsug. Karbohydrater er hjernen og kroppens viktigste energikilde, og faktisk den eneste energiformen hjernen din klarer å benytte. Det betyr at kroppen må lage det selv, når du ikke spiser. Da bryter kroppen ned muskulatur ved å hente ut karbohydrater fra glykogenlager.

Dersom kroppen og hjernen ikke får nok næring i din alder, kan utvikling av hjernen stoppe opp og hjernen kan slankes. Det vil si at den krymper. Dette får store konsekvenser for dine følelser og tanker. Samtidig klarer ikke kroppen din å regulerer hormonene dine normalt. Noe som gjør at kroppen din sender deg feil signaler.

Når du spiser for lite blir det vanskeligere å konsentrere seg, du blir mer sliten, lei deg og fortere sint. Dette kan gjør at du sier og gjør ting du ellers ikke ville gjort. Og selv om du prøver å skjerpe deg, så går det ikke. Du får dårligere selvfølelse, mer negative og depressive tanker, økt angst og du blir mer rigid. Det blir vanskeligere å ta kloke valg for deg selv.

Når kroppen og hjernen din får nok mat, er den bedre i stand til å takle andre vanskelige ting i livet ditt. Da kan du få hjelp til det du strever med. Med for lite mat i kroppen, er det lite trolig at du vil oppleve at noe annet hjelper heller. Derfor er det viktig at du spiser det kroppen din trenger.

Mat, søvn, dagslys og mosjon/bevegelse er god medisin for alt du beskriver.

Fastlegen din kan henvise deg til BUP. Der kan du få god hjelp med det du strever med, slik at du kan få det bedre. De vil ta deg på alvor når du beskriver hvordan du har det. Du trenger ikke en spiseforstyrrelse.

Vis gjerne fastlegen din hva du har skrevet til oss. Vær ærlig.

Be foreldrene dine om hjelp til å snakke med skolen, slik at de vet hvordan du har det og kan ta hensyn til deg. Det virker som du bør senke kravene til dine egne prestasjoner, i alle fall til du får det bedre.

Jeg legger ved noen artikler med informasjon som kan være nyttig for deg.

Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier/familieterapeut for ung.no