Bør jeg tilrettelegge for å unngå å gå angst og panikkanfall?

Jente, 15

Jeg klarer ikke fagsamtale eller muntlige prøver. Jeg vet ikke hva, men jeg klarer ikke. Men jeg har jo samtaler om disse temaene til vanlige med foreldre, venner og lærere til vanlig, jeg kan jo temaene og har pensum under kontroll. Men så snart jeg havner på en gruppe blir hodet tomt og sjelen forsvinner på en måte fra kroppen, jeg eksisterer bare, uten tilgang til bakkekontakt, bare svever ut av bygget og klarer ikke å svømme tilbake in. Det er enda verre på grupper, jeg klarer ikke å følge med i samtalen, jeg blir så ufokusert at jeg glemmer å puste, blir litt svimmel og stum til kroppen tvinger meg selv til å puste og da begynner jeg å gråte fordi jeg ikke for puste og bryter ned. Er det noen mulighet for å spørre læreren/skolen om å ha fagsamtale alene? Og hva kan jeg gjøre for å roe meg ned? vennligst ikke bare si «øv på det med venner og foreldre» for det funker ikke. Og jo eldre jeg blir, jo vanskeligere blir det. Etter 2 år på ungdomsskolen, er det verre en i starten av 8.

Hei

Så fint at du skriver til oss. Skjønner godt at dette er veldig slitsomt for deg, men fint at du er motivert til å arbeide med problemet ditt.

Slik du beskriver det så høres det ut som at du har angst tanker om det å prestere foran andre mennesker. Du er ikke alene om dette, det er veldig mange sammen med deg som kjenner på en enorm redsel når de skal framføre noe. Denne redselen er ikke så aktivert når man er med trygge mennesker, men aktiveres mer og mer i et utrykt miljø.

Når du har det slik du beskriver det så ville det absolutt beste for deg være å få bort denne redselen ved å framføre det du skal bare med lærer eller med elever du er trygge på. Problemet med det er at da mater du angsten din og du opprettholder problemet du har. Jo mer trygg du er, jo bedre vil du kunne gjennomføre framføringer så dette er faktisk det du bør unngå.

Skjønner at du blir litt svett når du leser at du ikke bør være trygg, men øve deg ofte i å være utrygg. Grunnen til dette er at dine unyttige tanker om at noe er skummelt eller svært ubehagelig fører til at du får en følelse i kroppen din som ikke vil hjelpe deg. Da kan du føle på sterk redsel, avsky, stress osv. Dette er følelser som kroppen din reagerer raskt på ved å gi deg kroppslig ubehag som rask pust, du blir svimmel, du spenner musklene osv. Da får du den adferden du beskriver som at du blir svimmel, ufokusert, gråter, fryser til, klarer ikke å henge med osv.

Dette er jo svært ubehagelig for deg og lærer du deg ikke å komme ut av panikkangsten, så vil du heller ikke lære kroppen din at slik du reagerer er veldig unyttig og ubehagelig for deg. Det er som om at du har en farlig løve bak deg som angriper hver gang du tenker på at noe er skummelt skal skje. Smekk, så angriper løven og du blir helt passiv og klarer ikke å rømme. Det er jo ikke rart at du blir stresset og skiller ut mye stresshormoner når det skjer.

Da er det så klart bedre for deg å unngå denne løven som trigger deg og det gjør du ved å bare snakke foran dine foreldre eller din lærer som du er trygg på (kanskje ikke helt trygg der heller?)

Det viktigste for deg nå er å tenke litt over om det kan stemme at du kjenner på angst, som igjen gjør at du får panikkanfall. Hvis du kjenner deg igjen så bør du arbeide mot angsten din og ikke mate den til å bli sterkere ved å unngå å gjøre det som er ubehagelig for deg. Du tenker sikkert at det vil aldri gå, ingen har det så ille som deg, men slik er det ikke. Det er mange som ikke en gang tør å gå på skolen fordi angsten har ført til at alt rundt dem er skummelt utenfor huset de bor i. Det begynte i det små og utviklet seg til å bli svært hemmende. Det er trist for dem det gjelder, prøv derfor å unngå dette.

Anbefaler deg å lese om angst og panikkanfall slik at du ser at det du kjenner på er helt normalt i situasjoner som trigger deg. Grunnen er kort fortalt at følelseshjernen din blir så aktivert at tenkehjernen din ikke klarer å fungere. Da klarer du ikke å følge med, du klarer ikke å tenke klart eller se konsekvenser av det som skjer. Blir du da ennå mer redd og panikken kommer så stenger følelseshjernen din også av og da er det lillehjernen som tar over og du kjenner på at du stivner til. Andre kan i slike situasjoner springe bort eller slåss (da mer i truende situasjoner). Dette er som du ser normalt at det skjer, men det er ubehagelig når det skjer.

Det er fint om du kan oppsøke helsesykepleier som også kan normalisere det å kjenne på det du gjør og hjelpe deg med teknikker som du kan gjøre når angsten din stiger. Jo mer du arbeider med å bryte angsten på en god måte, jo fortere kan du jobbe deg ut fra det som i dag er vanskelig for deg. Som du skriver så har det økt mye bare på de siste to årene.

Legger også ved to selvhjelpsverktøy som du kan laste ned og arbeide aktivt med. Den ene heter “tankevirus” og den andre heter “ungspotlight” , fint om du gir dem en sjanse. Hvis du ikke klarer å gjøre dette alene så anbefaler vi at du snakker med din fastlege for en videre vurdering:)

Håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt.

Helsesykepleier

ung.no.

Besvart: 13.9.2026