Hva gjør jeg med smerten? Ofte er den uutholdelig!

Jente, 17

jeg har skrevet til dere ofte, fordi jege ikke tørr å snakke med folk irl. jeg tenker mye på å gjøre det, men bare tørr ikke lenger. jeg har hatt mange tanker om selvmord og hvordan å utføre det, og om et siste forklaringsbrev. jeg har ingen grunn til å være trist, og tørr derfor ikke snakke med noen. jeg gikk til psykolog i to år, men sluttet av egen vilje, og føler at hvis jeg går tilbake igjen er jeg eksempel på en mislykket person. jeg har mamma og pappa som jeg snakker åpent med og har alltid gjort, men tørr ikke nå, for igjen, jeg blir et eksempel på noe de prøvde å hjelpe, men som de ikke fikk til å hjelpe. jeg vil ikke legge mer av problemene mine i deres hender, når det ikke er noe de kan gjøre noe med. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og hvis jeg snakker med noen blir jeg en feig person som bare synes synd på seg selv. hva gjør jeg med smerten? den går sånn i bølger, og ofte er den uutholdelig å ha med å gjøre.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei,

så fint å lese at du skriver til oss ofte. Håper det har vært litt til hjelp for deg.

Jeg forstår at du ikke ønsker å være en "mislykket person" og en som de ikke fikk til å hjelpe.

Likevel vet vi at det å snakke om det som er inni deg, av tanker og følelser, kan hjelpe deg å sortere og forstå. Noen ganger kan det til og med gi deg det du trenger for å endre et negativt og selvdestruktivt tankemønster.

Det å ha psykisk smerte, ha triste, depressive tanker, er ikke noe du selv ønsker eller er skyld i. Det er det viktig at du vet. Negative tankemønstre har en tendens til å "formere seg", og det kan være vanskelig å slutte med det helt uten hjelp fra andre. Vi trenger andre, hvis ikke blir vi så ensomme i smerten. Du er absolutt ingen feig person som synes synd på seg selv, du er en verdifull person som trenger litt hjelp til å komme på rett vei!

Så fint at du har foreldre du kan snakke åpent med. Kanskje du kan vise dem innlegget ditt, eller iallefall fortelle det du fortalte oss?

De tankene du beskriver, at du ikke vil være mislykket eller en person de ikke fikk til å hjelpe, er typiske for de som har depresjon - de vil ikke være til bry. Noen til og med tenker at de ikke er verdifulle eller viktige nok til å ta imot hjelp! Det er ikke sant!!

Det finnes mange som kan og vil hjelpe deg, så jeg håper inderlig du ikke gir opp det å få hjelp med dine triste tanker og din psykiske smerte - det fortjener du!

Jeg vil likevel gi deg noen tips til hvordan du kan jobbe selv.

Hvis du trykker her, så får du tilgang til et selvhjelpsprogram for depresjon.

Hvis du trykker her, så får du se en kort you-tube film om depresjon.

Jeg håper dette kan være til hjelp! Skriv gjerne til oss igjen!!

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 31.10.2022