Vil spolere for meg selv for at de skal se at jeg ikke har det bra.

Hei,

Du er ikke rar og teit!! Og det er fint at du skriver til oss i ung.no når du lurer på noe.

De som får den diagnosen har ofte hatt en barndom preget av at foreldre ikke har evnet å møte deg på dine følelser, slik at evnen til å håndtere vonde følelser har blitt vanskelig.

Det er ikke din skyld og det er urettferdig at du må sitte igjen med konsekvensen av det dine omsorgspersoner ikke klarte å gi deg.

Likevel blir det ditt ansvar å håndtere de situasjonene som utløser sterke følelser i deg på en måte som ikke er selvdestruktiv.

Du har fortsatt et sterkt behov for å bli sett og forstått i din smerte, og det er veldig forståelig. Det vil vi alle når vi har det vondt.

Du kan i samtale med psykologen din fortelle om hva som river og sliter i deg, fortell om hva du ikke mestrer, men også om det du mestrer. Fortell om hver gang du klarte å stå imot trangen til å f.eks. selvskade.

Du må selv forsøke å bygge opp evnen til å møte den psykiske smerten med selvomsorg og selvivaretakelse. For du fortjener virkelig å ha det litt bedre i livet ditt, når det har vært så vanskelig frem til nå.

Selvmedfølelse er et forsøk på å møte den uunngåelige smerten og lidelsen med aksept, forståelse og omsorg. I stedet for å sparke løs på oss selv, strekker vi ned en omsorgsfull hånd for å reise oss opp igjen.

Ta en titt inne på følelseskompasset, trykk her, og få tips og råd til hvordan du kan være i de vonde følelsene på en bedre måte. Les også litt mer om selvmedfølelse her.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no