Foreldrene mine krangler i skjul, jeg er stresset for skole og strever

Hei,

Så leit at det ikke kjennes trygt ut hjemme og at du kjenner så mye stress og press. Det høres ut som du kjenner deg litt i en merkelig mellomposisjon i familien hvor du både vet mye, men ikke får snakket om det. Det er fryktelig ubehagelig, spesielt som barn i en familie. Jeg er glad for at du skriver til oss når du har det sånn.

Er det noe rom for å få fortalt foreldrene dine hvordan du føler det, og at dette presset henger over deg? Selv om du er 17 år er du fremdeles barn i familien og barnet deres, det er ikke meningen at du skal sitte med disse bekymringene alene. Slik det er nå har du også bare delvis informasjon om hva som foregår, det gir mye rom til tanker og bekymringer som kanskje ikke har så mye med virkeligheten å gjøre. Jeg tror det kan være viktig å få avklart litt mer med dem hva som egentlig foregår, og hvordan du skal forholde deg til det.

Hvis det ikke er mulig å snakke med dem, eller du ikke tror du får det til, har du noen andre du kan snakke med om hva som foregår? Eller har du eventuelt et annet sted du kan være litt som kan kjennes ut som et fristed? Jeg tror det er litt viktig for deg å både ha trøst og støtte for det som foregår, men også litt pusterom i hverdagen der du kan få pause fra både skolestress og familiestress.

Det er kanskje spesielt viktig siden du skriver at du sliter med psykisk helse ellers også. Betyr det at du snakker med noen fast, eller hadde det vært en ide å få på plass hvis du ikke har det? Kanskje har du noen sårbarheter som gjør at det som kommer av tilleggsstress blir ekstra vanskelig å håndtere.

Du kan snakke med familie og venner, men også helsesykepleier, fastlege eller noen på helsestasjon for ungdom. Det finnes også diverse hjelpetelefoner du kan chatte med og ringe til, hvis du ønsker noen du kan snakke anonymt med for litt hjelp og støtte.

Det er også mulig å jobbe mot grubling og tankekjør, og for eksempel skrive dagbok eller likende for å stoppe overtenking. Det å skrive fungerer litt på samme måte som å snakke med noen, ved at vi får flyttet det som skjer fra føledelen av hjernen til tenkedelen. Det kan også bli tydeligere for oss hva vi faktisk tenker og føler, og kanskje gir det oss ideer til hva vi kan gjøre videre med det.

Til sist vil jeg si at jeg tror det er viktig for deg å vite at du ikke kan fikse problemene til foreldrene dine for dem. Det kan selvsagt være ubehagelig og vanskelig i seg selv, samtidig er det viktig for deg å ikke legge press på deg selv om det. Det er mulig å få hjelp fra andre, som familievernkontoret, for å snakke sammen som familie om det hadde vært nyttig for dere.

Jeg legger også ved noen artikler og håper noe av dette hjelper deg videre. Ønsker deg lykke til med eksamen og familien, det kommer nok til å gå bra selv om det er vanskelig nå. Selv om du kan være livredd for hva som kommer til å skje så er det ikke sikkert det går så ille som du er redd for eller tenker, selv om du får tanker og følelser rundt det. Tankene og følelsene våre vet heller ikke hva fremtiden bringer.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no