Føler meg ensom og deprimert, men klarer ikke få det fram til dem på BUP.

Hei,

Takk for at du skriver til oss om dette. Veldig viktig tema!

Det er veldig forståelig at du unngår det som gjør mest vondt og heller snakker om det som du takler bedre - for å føle litt mestring og "glemme" det vondeste. Gjøre det mindre virkelig.

Vi driver alle med unngåelse i større eller mindre grad, for å beskytte oss selv fra psykisk (eller fysisk) smerte. Det ligger i vår natur.

Problemet med å gjøre det i behandling, er at du ikke vil merke noen effekt av behandlingen, når du ikke addresserer det som virkelig er problemet.

Det er ofte knyttet mye skam og skyld til det å føle ensomhet. Vi har et grunnleggende behov for å føle tilhørighet med andre.

Å virkelig kjenne på den følelsen, være i den og beskrive den, krever at du tar ned murene inni deg og fremstår sårbar. Det er vanskelig og krever mot. Men det er også nødvendig for å bekjempe den.

Du beskriver dette veldig godt i ditt innlegg til oss i ung.no. Kanskje du også kan skrive litt mer om hvorfor og når du føler på ensomhet (f.eks. på notatsier på mobilen), og ta det med til BUP neste gang - lese opp det du har skevet?

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no