Jeg er så lei av livet, vil ikke snakke med noen

Hei,

Så trist at du har det så vondt og vanskelig. Det høres veldig trist og slitsomt ut det du beskriver. Da er det i alle fall godt at du skriver inn til oss.

Midt i at du har det veldig vanskelig så høres det også ut som du isolerer deg mer og mer, og gjør mindre av det du faktisk liker og er glad i. Noen ganger får vi det tungt og kjenner oss totalt uten energi, og da kan det være fort gjort å begynne kutte i det vi gjør, selv om det egentlig er gode ting for oss.

Så blir det litt en ond sirkel der du får det tristere og tristere, og tyngre og tyngre fordi du blir mer alene og ikke får påfyll av positive ting i hverdagen din.

Det kan også være sånn at det noen ganger kjennes vanskeligere ut å kjenne glede over de tingene vi vanligvis liker å gjøre. Det kan være vondt i seg selv, når noe vi har elsket å gjøre ikke gir oss samme følelsen lenger. Samtidig er det kanskje ikke den beste ideen å kutte det helt ut heller.

Jeg vil råde deg til å snakke med foreldrene dine og få hjelp til å komme til fastlegen eller helsesykepleier og få undersøkt mer av hva dette handler om. Jeg forstår på deg at du ikke har lyst til å snakke med noen, og at alt kjennes ut som et ork. Men noen ganger er det mest det som ikke er så bra som snakker når vi tenker sånn.

Det blir ikke bedre av at du går alene med dette, og det å få selvmordstanker og tenke at alt er håpløst er et veldig godt tegn på at du trenger å snakke med noen om dette, og få hjelp. Det høres ikke ut som hjernen din er best på å komme på gode ideer for hvordan du kan få det bedre og annerledes.

Hvis det er sånn at det ikke fungerer å snakke med foreldrene dine, eller noen av de du snakker med behandler deg dårlig, så råder jeg deg til å snakke med noen andre. Du fortjener å bli møtt på en respektfull måte, og å finne de du kan snakke med som gjør det. Samtaler kan være vanskelige og vonde, men du skal kunne kjenne deg trygg og ivaretatt.

For det er sånn at du kan få det annerledes enn du har det nå, og livet endrer seg heldigvis hele tiden. Men når du har det som du beskriver, så er tankene og følelsene dine veldig mørke og tror ikke på det. Da trenger du folk rundt deg som kan trøste og støtte deg, og hjelpe deg til å også tenke andre ting.

Jeg kan forstå at det kan kjennes tungt og slitsomt ut å ta dette opp med noen, men det kommer til å bli bedre av at du får hjelp. Hvis du ikke vet hva du skal si eller hvordan du kan begynne kan du for eksempel vise det du har skrevet her.

Det er nok en god ide at du får tatt en ordentlig helsesjekk hvis dette har kommet plutselig over deg, og du kjenner på veldig lite energi. Noen ganger er det hormoner og psykiske vansker, kanskje har det skjedd noe vondt og tungt eller du har strevd på ulike måter over tid. Jeg vet jo ikke hele historien din. Men det kan også være du har vitaminmangler eller andre problemer i kroppen som kan forklare noe av det du strever med. Ofte kan det være en kombinasjon av flere ting.

Uansett trenger du å finne litt ut av hva som foregår i hodet og i kroppen, slik at du kan få tilpasset og riktig hjelp videre. For det finnet så mye god hjelp, enten det gjelder det ene eller det andre for deg, og den er det mulig for deg å få tak i hvis du deler litt med noen om hvordan du har det.

Det er også sikkert mulig å få hjelp til ulike tilpasninger. Kanskje kan du for eksempel være med på håndballtreninger, men få tatt det litt i ditt tempo om det kjennes for mye ut å være med for fullt. Kanskje vil du kjenne at det gir deg noe energi å få vært en del av noe du elsker, selv om det kanskje er for vanskelig å delta 100% akkurat nå.

Jeg legger også ved noen artikler og her har du en liste over ulike hjelpetelefoner. Så ønsker jeg deg veldig lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no