Jeg har det veldig vanskelig, hva skal jeg gjøre?

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du kjenner du har det vanskelig og ikke vet helt vet hvordan du skal komme videre!

Jeg synes også det er så fint at du snakker med lærerne og vennene dine. Det er veldig fint og viktig å si i fra hvordan vi har det, spesielt når det begynner å kjennes veldig vondt og vanskelig ut alene.

Så synes jeg heller ikke det høres ut som noe rart at du er lei deg og har det ekstra tungt når du har opplevd så mye vanskelig. Det høres ut som ganske naturlig å kunne streve litt etter alt det. Det kan du også minne deg selv på, at det kan være en naturlig del av alt det du har vært gjennom, at du kjenner på sorg og savn, at du kan bli trist eller redd eller sint.

Kanskje kunne du trenger litt mer samtalehjelp til å snakke om de tingene som er ekstra vanskelig? For eksempel av helsesykepleier eller noen på helsestasjon for ungdom? Kanskje en av lærerne dine kan hjelpe deg med å få på plass det, for eksempel?

Noen ganger, når det har vært ting som har vært vanskelig lenge og i barndommen, så sitter det litt hardt i oss, og vi kan trenge litt ekstra hjelp med å komme videre.

Det kan i tillegg kjennes litt, eller veldig, ubehagelig ut å snakke om. Det er ikke sikkert det går bort med en gang, kanskje kan du akseptere at det er litt vanskelig å snakke med læreren din, men gjøre det likevel.

Hvis det er ting du vil fortelle eller snakke om som du ikke har fått fram enda, så kan du for eksempel vise det du har skrevet her. Eller du kan skrive noe nytt. Du kan også huske på at du ikke trenger å fortelle alt med en gang, eller alt til alle du snakker med. Du kan ta det litt og litt, og i ditt eget tempo.

Er det sånn at det er roligere i familien din nå enn før? Kan du snakke med moren din om det du tenker på og føler, eller er begge foreldrene dine litt vanskelig å snakke med?

Hvis du opplever at det kjennes utrygt og vanskelig også i familien din kan du for eksempel snakke med helsesykepleier om det. Kanskje dere kan få hjelp til å snakke bedre sammen? Du kan også kontakte familievernet, som hjelper familier med akkurat det.

Det vil kunne ta tid å komme over sorgen du har for å ha mistet hunden til moren din, og også sorgen for alt annet som har vært strevsomt. Det er ikke farlig at du er trist for det, men du kan trenge hjelp, støtte og trøst med det som er vondt og vanskelig.

Jeg håper du får snakket mer med de rundt deg om det, og kan få litt trøst nå når det er vanskelig, som vil gjøre det bedre etter hvert.

Jeg legger i tillegg ved en del artikler og lenker, kanskje noen av de er nyttige for deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no