Jeg er trist fordi en venninne av meg invitert jentegjengen uten meg

Hei!

Så fint at du tar kontakt her med oss i ung.no!

Jeg forstår godt at du ble lei deg. Det å bli utestengt fra noe, særlig når det blir "in your face" når du ser storyer av at de er sammen uten deg på sosiale medier, kan være noe av det såreste og vondeste vi kan oppleve. Jeg forstår at du ble såret over dette, det tror jeg mange kunne ha blitt, særlig når dette er en god venninne av deg.

Jeg vil anbefale deg å snakke med denne venninnen din om dette. Ofte ligger det ikke vonde hensikter bak, eller at venninnen din har såret deg med vilje eller tatt et aktivt valg om at hun ikke ville at du (og de andre tre jentene i gjengen?) skulle være med. Kanskje vet hun/forstår hun ikke at dette gjorde deg lei deg og er noe som plager deg. Ta det opp med venninne din, fortell at du ble lei deg, følte deg utestengt og at du fikk vondt inni deg av å se storyene fra dette, når du ikke ble invitert. Ofte kan det være mer nyttig å ta utgangspunkt i hva en selv føler og opplever, fremfor å "gå til angrep" ved å kritisere når en har sånne samtaler. Da kan ofte den andre parten gå i forsvar og bli irritert, mens når en forteller det ut ifra hvordan en selv følte seg, er det lettere for den andre parten å ta ditt perspektiv, forstå deg og kunne ha en god samtale om det. Kanskje kan venninnen din passe bedre på å huske å invitere deg med, når hun vet hvor lei deg og stresset du blir av å ikke bli invitert.

Det kan være mange grunner til at en av og til ikke blir invitert på ting. Noen ganger ønsker en å være kun noen i gjengen, uten at alle er med. Det blir gjerne litt annerledes når en er veldig mange sammen, fremfor noen få/en mindre gruppe. Jeg vet f.eks at jeg kan like å treffe 1 eller noen få venner, noen ganger, fremfor å invitere alle vennene mine på en gang, for da får en gjerne mer mulighet til å snakke ordentlig med de jeg treffer. Uten at det handler om at jeg ikke liker eller ville utestenge de andre. Eller noen ganger avtaler en noe med noen venner at en skal gjøre noe sammen frem i tid, og en tenker kanskje ikke over eller glemmer å invitere resten av gjengen.

Hvis du opplever at du ofte blir utestengt, alle de andre/mange blir invitert uten at du får invitasjon, synes jeg det er dårlig gjort. Det blir en form for mobbing, som foregår mer i det skjulte, fordi mobbing gjennom slag/spark eller ved stygge kommentarer er mer åpenbare for andre. Utestenging (gjentatte ganger over lang tid) kan være vel så vondt som stygge kommentarer! En takler også sånne situasjoner forskjellig. Noen kan ha en god selvfølelse, og tenker at det er helt greit at en ikke alltid blir invitert, så lenge en har noen få gode venner en har det bra sammen med, og tenke at det sikkert var en en eller annen grunn til at de andre var sammen uten en. Mens andre, som kanskje er usikre i utgangspunktet og har lav selvfølelse, kan ta det personlig og en kan få mørke tanker om at "ingen liker meg", "jeg er ikke verdt noen ting". Det er viktig å vite at tanker ikke er sannheter! Jeg er helt sikker på at det er flere rundt deg som er glad i deg, og liker å være sammen med, i familie og omgangskretsen din.

Hvis en ofte føler seg utestengt og får vanskelige tanker og følelser når det skjer, er det viktig å snakke med noen om hvordan en har det, som foreldre eller andre i familien en stoler på, gode venner, helsesykepleier eller rådgiver på skolen.

Følelser, særlig når de er sterke, gir kroppslige reaksjoner. F.eks når en er glad eller forelsket kan en kjenne sommerfugler i magen og lett i kroppen. Og når en blir stresset eller engstelig kan en få reaksjoner som hjertebank, svette, urolig mage. Klump i halsen kan en både få av stress/angst og tristhet. Det er viktig å vite at følelser, også angst aldri er farlige! Men det kan være ubehagelig og hemmende hvis en ofte føler seg veldig urolig uten at en er i en farlig situasjon.

Om en har utviklet en angstlidelse, f.eks panikkanfall eller sosial angst, er det heldigvis god og effektiv hjelp å få for det. Panikklidelse kjennetegnes av hyppige episoder over tid med plutselige intense angstsymptomer som oppstår "ut av det blå", og da kan en ofte utvikle stadig bekymring for å få nye anfall og unngå situasjoner som de har skjedd før eller situasjoner der det passer dårlig å få angst (f.eks kollektiv transport). Men en god del kan oppleve å få et eller flere panikkanfall i løpet av livet i stressende perioder, uten at en utvikler panikklidelse.

Sosial angst kjennetegnes av stor engstelse for sosiale situasjoner, situasjoner der en er i sentrum for oppmerksomheten og bekymring for å dumme seg ut eller at andre skal dømme en og tenke negativ om en. Noen kan ha angst for kun noen få situasjoner (f.eks holde foredrag eller snakke med fremmede) mens andre kan ha angst for så og si alle sosiale situasjoner, og unngå mange av disse. Det er imidlertid viktig å si at det å være sjenert og kjenne på nervøsitet for noen sosiale situasjoner, særlig hvis du har hatt negative opplevelser tidligere, også kan være helt normalt og innafor!

Angst er relativt vanlig å oppleve gjennom livet. Behandling av dette innebærer ofte å bli mer bevisst på hvilke tanke og handlingsmønstre en har i hverdagen og hvordan dette påvirker følelser og kroppen, og hvordan utfordre og endre på noen av disse mønstrene slik at en blir mindre plaget av hemmet av angsten.

Hvis du tror du kan ha en angstlidelse (kjenner ofte på uro, nervøsitet eller angst som plager og hemmer deg i hverdagen) kan et fint sted å starte være å snakke med fastlegen din. Bestill en time hos fastlegen (få gjerne hjelp til bestilling og følge av foreldre til timen), og fortell om plagene dine. Legen kan vurdere hvor du kan få best mulig hjelp for angsten. F.eks gjennom tilbud i kommunen (f.eks samtaler med psykolog) eller ved å henvise deg til BUP - Psykisk helsevern for barn og unge. De tilbyr utredning og behandling av moderate til alvorlige psykiske lidelser hos barn og unge mellom 0-18 år. Tilbudet er gratis.

Jeg ønsker deg alt godt fremover!

Med vennlig hilsen psykologen