Jeg blir plaget av minner fra barndom, men vil ikke snakke med foreldre

Hei,

Så leit at du har opplevd dette og strever med det nå, og at du ikke kan snakke med foreldrene dine om det. Det høres generelt ut som dere har vansker for å snakke sammen, det kan være tungt i seg selv.

Det du beskriver kan høres ut som påtrengende minner som drar deg tilbake til fortiden. Da kan det være nyttig å lære seg noen teknikker for å grunne seg i her og nå.

Du kan bruke sansene dine, for eksempel se etter fem ulike ting i en farge rundt deg, eller finne fem fakta om hvilken dag det er/når det er. Dette er for å flytte fokus til det som skjer akkurat nå, heller enn det som har skjedd før, slik at du kan minne deg selv på at det du opplever er minner og ikke nåtiden.

Du kan også knytte neven hardt og så slippe opp for å komme litt mer på plass i kroppen din her og nå.

Videre kan du skrive ned hva du føler og tenker rundt det du har opplevd, og skrive ned hva som skjedde. Dette er for å formulere det for deg selv. Når vi skriver så skjer noe av det samme som skjer når vi snakker med andre, men skriving trenger du ikke dele med noen. Du kan skrive dagbok om det fast, legge det inn i andre former som dikt eller fortellinger, eller skrive og så ødelegge det du har skrevet.

Ut i fra det du skriver her kan det virke som du reagerer som om det som har skjedd skjer akkurat nå, når du blir minnet på det. Da er jobben å lære deg selv at dette er noe som har skjedd før, det er over nå, det skjer ikke fremdeles (hvis det er sånn at det faktisk er over).

Det kan også være sannsynlig at du har mange ting du tenker og føler overfor foreldrene dine som gjorde dette, og samtidig høres det ikke ut som du opplever du kan snakke med dem. Det er også kanskje noe du må bearbeide. Kanskje føler du at de sviktet deg eller gjorde noe galt, kanskje er du sint, trist, redd; og kanskje er det også noe mer du føler for at du ikke får snakket med dem om det.

Hva ville du sagt til dem om du kunne? Kan du formulere det i et brev? Det kan være fint å formulere for deg selv fordi det kan bli tydeligere for deg hva du faktisk tenker og føler.

Når vi er midt i en eller annen opplevelse er det ikke alltid så lett å forstå hva som foregår. Det er det skriving og snakking blant annet kan hjelpe oss med.

Jeg vil jo selvsagt råde deg til å snakke med noen andre om det også. Det er fordi jeg tenker det er nyttig å ha støtte fra andre mennesker generelt, og hvis vi skal gjøre noe vanskelig spesielt.

Det å gå inne i tunge, ubehagelige minner og følelser, og så jobbe med dem, er krevende. Da er det greit å ikke sitte alene med det. Det er fordi det kan bli overveldende. Det høres også ut som du kanskje ikke har god støtte rundt deg fra før, og da er det kanskje enda viktigere for deg å skaffe deg det på et vis. Gjennom for eksempel å snakke med helsesykepleier eller liknende.

Om du blir overveldet, trist eller redd så er ikke det farlig i seg selv, men det vil kunne gjøre jobben med å komme seg videre noe mer slitsom og vanskelig for deg. Selvskading er ofte en handling du gjør fordi du er overveldet. Når du beskriver at du driver med det noen ganger nå allerede, så er det kanskje ikke noen god ide for deg å sitte alene med alt dette fremover.

Likevel ønsker jeg det masse lykke til med dette, enten du arbeider alene eller sammen med noen om det. Jeg legger ved noen artikler og håper svaret og/eller de kan være nyttige for deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no