Jeg har dårlige minner fra konfirmasjonsdagen min...

Hei!

Jeg forstår at dette har vært vanskelig for deg og at jo mer du tenker på det jo flauere blir du over det som hendte. Når vi tenker mye på situasjoner som ikke gikk slik vi hadde planlagt så kan vi faktisk gjenskape øyeblikket og den vonde følelsen vi hadde når det skjedde.

Det høres ut som det kan ha blitt en misforståelse og at det gjorde at du gikk ut sist og ikke først. Man kan jo bli forvirret når slikt skjer og det er ikke uvanlig at skjer.

Men det jeg lurer på er om dette ble så tydelig for de andre eller er du mest kritisk til deg selv for det som skjedde? For det virker som den følelsen av at du dreit deg ut har fått veldig mye plass hos deg og når slikt skjer så ser vi ofte bare oss selv og ikke hele situasjonen.

Mitt beste råd til deg er å snakke med f eks foreldrene dine som sikkert var der når det hendte. På den måten kan du få høre hvordan andre oppfattet situasjonen og om du virkelig tabbet deg ut som slik du selv tror.

Videre vil jeg anbefale deg å snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjon. Når vi snakker med noen og deler vonde opplevelser og erfaringer s kan det gjøre at vi slutter og tenke så mye på det.

Så vil jeg oppfordre deg til å forsøke å tenke på noe annet rundt den dagen enn akkurat dette. Kropp og hjerne husker godt og når vi tenker på noe som har vært ubehagelig så vil ikke ubehaget forsvinne. Har du noen gode minner fra dagen?

Du trenger ikke være flau!

Jeg legger ved noen artikler til deg som jeg anbefaler deg å lese.

Lykke til!

Hilsen psykiatrisk sykepleier