Jeg føler meg ensom, alene, utestengt og veldig trist

Hei,

Så bra du skriver til oss når du kjenner deg så trist og alene. Det høres veldig ensomt og vanskelig ut det du beskriver, og da er det bra å strekke seg etter hjelp.

Jeg lurer litt på hva du legger i at det blir verre når du snakker med helsesykepleier? Er det at du kjenner deg verre av å snakke om det som er trist og vanskelig, eller er det noe spesielt som skjer i samtalen som gjør det?

Noen ganger er det krevende og hardt arbeid å snakke om det som er vanskelig, det kan kjennes ubehagelig ut, men så trenger vi kanskje likevel å snakk om det for å få hjelp og komme videre. Mens andre ganger snakker vi kanskje med feil person eller trenger noe annet/noe mer enn det vi får. Hvordan tror du dette er for deg?

Det er flere grunner til at jeg gjerne forteller folk at de burde snakke med noen når de har det vanskelig. En av grunnene er å få hjelp og støtte med det som er vanskelig, men en annen grunn er også at det faktisk hjelper hjernen vår å "flytte" følelsene våre fra følelsesdelen av hjernen vår til tenkedelen av hjernen vår.

Da kan du kjenne at det som kjennes trist og vanskelig ut ikke lenger blir like overveldende og vondt. Det vil også være lettere å se på mulige løsninger på problemene du har i hverdagen.

Det kan også gjøre det tydelig for deg hva du faktisk tenker og føler, når du må forklare det til en annen person. Noen ganger er det likevel skikkelig vanskelig, fordi da vil du kunne sitte "i følelsen", altså kjenne den akkurat som den er, og det er noen ganger veldig vondt.

Har du tenkt noe over hvordan dette er for deg? Om du får det verre, som du sier, av å snakke med helsesykepleier fordi du blir i følelsene, eller om det er fordi det ikke er helt match mellom deg og helsesykepleier? Føler du deg noe trøstet eller beroliget av å snakke om deg selv og hvordan du har det, eller det det bare vanskelig?

Hvis du ikke føler deg noe trøstet vil jeg råde deg til å heller finne noen andre å snakke med, enn å late som du har det helt fint. Det å gå helt alene med hvor vanskelig du har det høres ikke ut som en god løsning, selv om jeg kan forstå at det kan være vanskelig og ubehagelig å snakke om.

Har du snakket med lærer eller andre på skolen om hvordan det er? For det høres nesten ut som du blir fryst ut/mobbet også. Det er noe av det verste vi mennesker kan oppleve, og det er ikke noe rart du får det vanskelig av det. Det er ikke noe gøy å være ensom og alene, og få beskjed av andre om at du ikke passer inn.

Det er viktig å huske på at det mange ganger ikke nødvendigvis egentlig handler så mye om det. Noen ganger er det tilfeldig hvem som blir valgt ut til å bli fryst ut og behandlet annerledes. Det er ikke greit, og det er ikke rettferdig, men det kan være nyttig for deg å ikke tro for mye på at du blir fortalt du ikke hører til i gruppa.

Noen blir også, som du selv sier, angrepet fordi de er sårbare. Det er fryktelig at det er sånn, og da er det viktig at du fortsetter å snakke med voksne om hva som foregår og hvordan du har det. De som er rundt deg i livet ditt kan kanskje lettere se hva som kan gjøres for at du skal få det bedre.

Jeg legger også ved noen artikler og håper noe av dette kan være til hjelp for deg.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no