Jeg blir trist og sliten når jeg kommer hjem, hvorfor er det sånn?

Hei,

Så fint at du starter med å skrive litt inn til oss når du lurer litt på dine egne reaksjoner og har noen spørsmål.

Det høres kanskje ut som du ikke trives så godt hjemme, hvis det er sånn at du ikke snakker så mye med foreldrene dine og "hater dem" som du selv sier. Er dette sånn det alltid har vært, eller har det endret seg noe? Har det skjedd noe spesielt som har gjort det slik det er nå?

Det er ikke sikkert det har skjedd noe dramatisk, men det kan likevel være sånn at det å være hjemme da gjør deg litt nedfor og sliten. Det er ikke så lett å være et sted der en ikke føler seg bra eller er sammen med folk som gir gode følelser. Kanskje kan du utforske litt mer hva du selv tenker og føler, og hva som skjer med deg når du er hjemme med familie versus når du er sammen med vennene dine?

Du er også i en periode av livet hvor det er mer og mer naturlig å være med venner først og fremst. Kanskje er det noe av det som gjør det annerledes. Dette er noe du antakelig kan svare bedre på enn meg.

Når det kommer til mat så er det ikke helt et fasitsvar på om det er farlig å hoppe over frokost og lunsj, men det kan hende det påvirker dagen din på ulike vis. Ulike mennesker har ulike spisemønster, men det er viktig for alle å få i seg nok næring. I tillegg vil spisemønster kunne påvirke humør og energinivået ditt.

Hvis du for eksempel er en hel dag på skolen og med vennene dine før du kommer hjem og spiser, så er det kanskje ikke så rart om du kjenner deg sliten og trist når du kommer hjem. Hvis du spiser veldig lite til middag og kveldsmat kan det i tillegg hende du generelt sett spiser for lite.

Hva er grunnen til at du hopper over frokost og lunsj? Har spisemønsteret ditt også endret seg, eller har du alltid hatt det slik at du først spiser senere på dagen?

Jeg vil råde deg til å se litt nærmere på egne reaksjoner, tanker, følelser og handlinger. Det kan være det er lettere å gjøre det ved å snakke med noen om dette. Hvis du har gode venner du liker å snakke med kan du for eksempel starte med å snakke med dem. Det er også mulig å snakke med helsesykepleier, hvis du vil ha en nøytral og profesjonell person å snakke med.

Så kan det også hende det er bra å snakke med foreldrene dine om det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn at du ikke snakker med dem og ikke liker dem, om dere bare er forskjellige eller om det er skjedd noe spesielt. Men noen ganger er det mulig å jobbe for å få et bedre forhold, og kanskje kan du få det bedre hjemme på den måten. Hvis dere har vanskelig kommunikasjon/samtale dere i mellom er det også et alternativ å snakke med familievernkontoret, for eksempel.

Jeg legger ved noen artikler og håper noe av dette kan hjelpe deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no