Jeg sliter med selvtillit og stressymptomer, har dere noen tips?

Hei,

Det høres ut som du opplever en del stress og angstsymptomer, og har skadet deg selv litt når du kjenner deg overveldet av følelser. Da er det bra du stopper litt opp for å undersøke hva du skal gjøre videre, og skriver inn til oss.

Det høres også ut som du har hatt flere belastninger i livet så langt, med en syk søster, at foreldrene dine har skilt seg, og flytting. Det du beskriver av symptomer og opplevelser kan skyldes disse tingene.

Jeg kan skjønne at det kjennes ubehagelig ut å skulle snakke med noen om hvordan du har det, samtidig som jeg tror det er litt viktig at du begynner å åpne deg litt opp om dette.

En del ganger handler strevet vårt om at vi sitter alene med alt som er vanskelig. Da blir på et vis følelsene og tankene "fanget" i oss selv, og vi får bare våre egne råd og ideer for hva vi skal gjøre med alt sammen. Når vi i tillegg har det strevsomt så blir vi veldig mye dårligere på å komme på gode ideer for hva vi kan gjøre med problemene våre.

Det å skade seg selv fordi vi føler så mye handler en del ganger om at vi er overveldet og ikke vet hva vi skal gjøre med følelsene, og det er et klart tegn på at vi burde fortelle noen andre om følelsene våre. Da trenger vi antakelig litt hjelp, støtte og trøst til å håndtere det som skjer og følelsene som kommer med det.

I tillegg høres det ut som noe av det som kanskje er vondt for deg er det å være alene og ensom i seg selv. Det er nok en grunn til å forsøk komme litt mer i kontakt med de rundt deg, så du blir mer koblet på fellesskapet og kan bli mindre ensom.

Vi trenger alle kontakt med andre mennesker, og noen ganger blir det vanskelig i familier med sykdom, men da er det lov for deg å si i fra.

Det er også sånn at selvtillit og selvfølelse henger mye sammen med hvordan vi blir sett og møtt av andre. Hvis du da skjuler mye av deg selv kan det bli vanskeligere for andre å kjenne deg riktig.

Da kan du kjenne på at andre ikke bryr seg nok om deg, eller at du tror du ikke er en som andre kan bry seg om, selv om det da mer handler om at de ikke får sjansen til å kjenne deg. Gir det mening?

Har du snakket med foreldrene dine om hvordan du føler det? Tror du de kunne hjelpe deg med den følelsen av å ikke ha et fast hjem for eksempel? Eller hvis det kjennes litt sårt og vanskelig å snakke med foreldrene dine først, kunne du snakket med en mer nøytral part som helsesykepleier eller liknende? Har du noen gode venner du kan fortelle litt til?

Husk at du ikke trenger å fortelle alt til alle med en gang, antakelig kan det være nyttig å øve deg litt opp på å snakke om hvordan du har det. Tenk på det som en treningssak der du kan utfordre deg selv litt og litt, og teste ut de du har rundt deg og hvordan de tar det i mot.

Hvis du strever mye med å snakke med noen så kan du også øve ved å skrive om hvordan du har det. Da blir det litt som om du snakker med noen, men så snakker du først og fremst bare med deg selv. Du er allerede i gang med skriving, ved å skrive inn til oss.

Jeg håper noe av dette ga deg litt svar og tips, jeg legger også ved noen artikler som kan være nyttige.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no